Den største svenske tv-suksessen i nyere tid lykkes relativt godt i filmversjon. Gode karakterer og en interessant ny twist med julefeiring som ramme for ett år i de tre Solsidan-familienes liv. Det gir komedie som fungerer bedre på film enn tv-komedier flest.
Den brede filmkomedien er under press fra tv. Det er langt mellom de norske komediene på kino. Publikum med sans for tv-serien vil finne mye å more seg over i «Solsidan – Filmen». Filmen får mye av motoren i at det ene paret, Anna og Alex, i et juleselskap i åpningen av filmen, forteller vennene at de skal skilles.
Les også anmeldelsen «Morsomt og slemt om kultureliten»
Gode typer som tar miljø, vennepar, sosial streben og beklemmende situasjoner morsomt på kornet, er mye av hemmeligheten bak suksessen til «Solsidan». Skuespillerne har vokst såpass lenge med rollene at det trengs noen nye konflikter. Her fungerer samlivsbruddet bedre enn et noe forslitt far-sønn-drama mellom Johan Rheborgs Fredde og hans far, spilt av Sven Wollter.
Pinlighetshumor med Ove Sundberg(Henrik Dorsin) og en rekke gode enkeltscener med Mia Säringer og Johan Rheborg som de største komiske begavelsene i ensemblet, gir solid samlivskomedie fra den øvre middelklassen. – Hvordan døde egentlig Che Guevara?, spør den gryende sosialistsønnen sin mor, instagramdronningen Mickan. – Du vet jeg ikke har greie på Pokémon, svarer hun. Solsidan lever(er).
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG