Karpe Diem-filmen er en musikkfilm utenom det vanlige. Den musikalske kjernen i filmen er hentet fra de tre konsertene i Oslo Spektrum i april i år, med bandet i massive versjoner av noen av de viktigste og beste sangene i norsk populærmusikk etter årtusenskiftet.
Det er smått genialt å gjøre filmen til en eksklusiv happening på kino med kun fire visningsdager fram til søndag. Torsdag var Nova fylt av forventningsfulle fans. De fikk en film som ikke blåste publikum over ende, men hvor helheten nok likevel ga mange fans enda sterkere grunn til å elske Karpe Diem.
Les også filmanmeldelsen «Hjerteskjærende om Amy»
For tilskuere uten et sterkt forhold til musikken og/eller Magdi og Chirag kan «Adjø Montebello» fort bli snåle saker fra et band som kan se ut som om de begynner å bli litt høye på pæra. Musikkfilmer flest er en blanding av konsertopptak, dokumentariske opptak og mer musikkvideoaktige scener.
Her er konsertopptakene blandet med en fiksjonalisert, stilisert historie. Våre menn dømmes innledningsvis til døden i et totalitært samfunn hvor politiet har grisetryner og Norge ser ut som om det er fusjonert med et sørlig diktatur. Som et siste ønske før dødsdom, skal Karpe Diem spille tre konserter i Oslo Spektrum.
Magdi og Chirag klarer seg bra som skuespillere, men den stiliserte rammefortellingen blir for ujevn og utflytende til å klare alle transportetappene mellom musikken helt godt. Frekke og ganske skarpe spark mot Erna Solberg og en artig scenen hvor de diskuterer hvem som kan si neger, pakkis og potet trekker opp, men bortsett fra en solid finale blir rammefortellingen filmens svakhet.
Bandet og regissør Thea Hvistendal lykkes langt bedre når de spiller på mye av selve soundtracket til det ungdommelige Norge de siste åra. Det er langet mange musikkfilmer som er minst like bra på å formidle massive konserter. Den største styrken til «Adjø Montebello» er skildringen av hvor sterkt musikken treffer fansen og hvor godt Karpe Diem snakker til sitt publikum, gjennom musikken.
Det har neppe noen gang vært en norsk band som har truffet så mange så sterkt, hvor tekst, musikk og publikum går opp i en massiv høyere enhet gang på gang. «Au Pair», «Hvite menn som pusher 50», «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din» og «Den islamske elefanten» er sanger som gjør at Montebello-perioden til Karpe Diem fortjener en film.
Finalen løfter helheten med en god blanding av selvironi, lekenhet og Karpe Diems evne til å spille på språk, melodi og symboler. Omslaget til Ibrahim Souss' bok «Brev til en jødisk venn» dukker opp i siste parti av en film som er mer rar, ujevn og fin enn helt god.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG