Stort dypere ned enn havdypet er det vanskelig å komme. Men de tre aktørene prøver virkelig, og vi blir gjerne med på den merksnodige reisen til nattens ende.

Kona til Terje Vigen skjønner ikke hvorfor han absolutt skal ro helt til Danmark med den gufne gamle trebåten sin. Kan han ikke heller ta danskebåten og få med taxfreekvoten, som vanlige folk?

Men i møtet med den dysfunksjonelle hjemmesituasjonen til herr Vigen, skjønner vi godt at han velger egen robåt og bare stikker hjem om en gang hvert femte år eller så.

Ibsens underlige gråsprengte helt på den ytterste nøgne ø rodde opprinnelig sin båt i hungersnøden og napoleonskrigenes tidsalder. Det var sult og fiendtlige soldater som var trusselbildet, det var disse farene han måtte veie mot hverandre.

I våre dager symbolisere havet død og utslettelse på annet vis. Livet i havet er truet, og er igjen et sterkt symbol på hvordan menneskene har vanskjøttet sin klode. Lisa Lies «Uår av Terje Vigen» tar utgangspunkt i Henrik Ibsens dikt, men hun tar det hele ganske langt videre. Det må man kunne si.

Forestillingen spilles i Maja Nilsens scenografi, en gedigen hummer er de tre skuespillernes selskap på havets bunn etter katastrofen, eller er vi utenfor fiskehytta på Vigens øde ø og den ytterste dag er nær forestående? I tillegg til ytre katastrofetegn, er det tilsynelatende total kollaps i kommunikasjonen menneskene imellom. I hvert fall i den lille familien Vigen, far, mor, datter, fremstilt av Lisa Lie, Kenneth Homstad og Martin Lervik. Normoppløsningen understrekes av at kjønnsidentitet viskes bort, rolleskikkelsene glir over i hverandre og kvinner føder egg. For å nevne noe. Hvem snakker du til? roper aktørene til hverandre. Hvem er hvem, tenker vi. Og er det mulig å ikke elske sitt barn?

I noen perioder er fokuset på Lisa Lies spesielle tekstunivers, der platte ordspill kobles til dype underfundighet, i andre sekvenser er dette rent fysisk teater; med snedige bevegelser i snedige kulisser ikke akkurat tilpasset de overdådige kostymene. Det skal sterke rygger til å bære så mye krokrygget utfoldelse.

I denne verdenen er gapskratten godvenner med undringen, og det er en del av pakka, en del av prosjektet at de ikke nødvendigvis treffer blink i samtlige scener.

Dette er en verden av kuk og sjøpølse, av livsvisdomsmetaforer hentet fra sfinx-konfektesker, det er sex med en hummer, oppkast og Odyssevs, te brygget på sure sokker, freske fisk, døde kaniner, og barokkdamer med eller uten skjegg. Pompøs dans til The September Whens «Cries Like A Baby». Sjømannssnadda er sjelden langt unna.

Terningvalør fire er en merkelig karakter å sette på Lisa Lie. For man kan si mye om «Uår av Terje Vigen», men noe midt på treet-forestilling er det ikke. Jeg vurderte å gi to karakterer, både terning én og terning seks. Det er mer talende for forestillingen, men det ville kanskje fremstått som useriøst? Og useriøs har man ikke lyst til å fremstå i møtet med Lisa Lies univers.