Våren 2012 mistet forfatteren Anne B. Ragde sin mor, og med denne boka vil hun fortelle historien om henne og den unødvendig sørgelige utgangen livet hennes fikk. Gjennom samtaler og intervju presenteres vi for en stolt og sterk kvinne, som i likhet med mange av sin generasjon ikke fikk så mye gratis. Lange arbeidsdager med trange livsvilkår, aleneforsørger for to jenter i en tid da skilsmisse var en skam av en helt annen dimensjon enn i dag, upraktisk med penger og samtidig en lidenskapelig og kreativ kokk. Ragde tegner opp et sammensatt menneske med et til dels spennende livsløp.

Å se sine gamle foreldre svinne hen og dø er en erfaring mange deler, det er det middelaldrende menneskets overgangsrituale, å se at nå står det ingen foran deg i rekken; nå er det du som står for tur. Både form og tematikk er benyttet av flere andre forfattere. Helene Uris «Rydde ut» fra i fjor, hvor forfatteren bruker friskt av sin egen familiehistorie; Wenche Mühleisens «Jeg skulle løftet deg varsomt over» om morens dødsleie, for å nevne noen.

Som forteller nøyer Anne B. Ragde seg med å rapportere og skildre, hun beskriver uten å undersøke. Hun velger å ikke dykke ned i morens ungdomsliv eller pirke i motsetningsfulle utsagn. Som godt voksen bør man ha kommet til forsoning med sine foreldre, og det er helt i orden at Ragde ikke holder dommedag over mor. Men når hun forteller om skammen hun føler over å ha lastet utgiftene for sitt første bryllup på sin stakkars mor stopper hun opp når det begynner å bli interessant.

Et sted i boken spør moren om Anne vil bli glad når hun dør, et merkelig spørsmål, men forståelig da hun selv hadde et vanskelig forhold til sin mor. At forfatteren er glad i sin mor skjønner vi uten at det står i klartekst, så når hun her drøyer med et benektende svar gjør det meg nysgjerrig. Men episoden blir bare hengende og følges ikke opp senere.

Når en forfatter skriver sin mors liv er det ikke til å unngå at det handler minst like mye om forfatteren selv. Og kanskje burde forfatteren Ragde vært enda mer til stede i teksten enn det hun har valgt her. Som kronikør for sin mor har hun endt opp med en fortelling som blir ensidig og lite fengende for en utenforstående. Ingen andre enn moren får komme til orde, ingen fra familien får fortelle hvordan de har opplevd henne, ingen gamle venner heller. Selv om jeg får vite mye om hva hun har gjort og sagt er det vanskelig å danne seg et bilde av henne. Både hennes livshistorie og det som handler den siste tiden hun hadde, er rikt på detaljer som mange vil kunne kjenne seg igjen i. Men når Ragde ikke setter det inn i en sammenheng som kunne løftet det fra det personlige til det allmenne, ender beretningen med å tippe over i det private.

Indignasjonen forfatteren føler over et system som skulle ta vare på, men endte opp med å legge stein til byrden for moren på hennes dødsleie er merkbar, men det er ingen hevnbok. Snarere en kjærlighetserklæring fortalt i resignert sorg.

Først og fremst er dette en bok for de som allerede er i Ragdes trofaste publikum, og ikke så mye for de som ikke er kjent med hennes forfatterskap.