– Det var en farefull ferd, som vi godt kan se som et bilde på hverdagen i Trondheim på slutten av 1600-tallet. Ni av ti kjempet nok en hard kamp for å overleve til neste dag, sier Petter Rosenlund, som har dramatisert Kristian Kristiansens roman for den nye oppsetningen på Trøndelag Teater.
I Verkhuset ut mot elva rett øst for Domkirken, bodde Adrian Posepilt de første årene av sitt liv. I dette arbeidshuset for hjemløse kvinner ble han tatt inn i varmen som hittebarn, og herfra diktet Kristiansen sin historie gjennom tre romaner, «Adrian Posepilt», «Vårherres blindebukk» og «I den sorte gryte».
Mens persongalleriet er en blanding av oppdiktede og historiske personer, er byen rekonstruert ned til små detaljer.
Byen før og nå
– Jeg har forsøkt å sette meg inn i hvordan byen var og samtidig gjort meg bedre kjent med Trondheim i dag, både til fots og ved hjelp av Google street view. Det er jo et ganske lite og oversiktlig bysentrum og derfor litt rart å lese om hvordan posepiltene slet seg gjennom byen. Men det var nok mye vanskeligere å ta seg frem den gang, med sølete og gjørmete gater og veiter. Kristian Kristiansen må ha levd seg godt inn i fortiden, sier Rosenlund.
I gater og veiter
Fra Verkhusets tomt på elvebakken er det fortsatt mulig å følge sporene etter fattiggutten og finne noe av den byen han ble diktet inn i på slutten av 1600-tallet. I elvekanten nedenfor stikker det svarte trestokker opp av vannet. I fjor ble dette tømmeret vitenskapelig undersøkt og datert til 1632. Trolig sto det ei brygge i nærheten av der smågutten Adrian satte ut på isflaket. Rett ovenfor ligger Kannikestrete, der mester Tosten fikk se stjernen som sto rett over Verkhuset og varslet at noe var skjedd – én av flere Kristus-allegorier Rosenlund peker på i historien om Adrian.
Fra Kannikestrete og ned til Enkelskilingsveita kan vi følge Tostens rute fra Ole Enkelskillings skjenkested, mens vekteren Hans Stavne er på vei hjem til Vaterlandsveita fra sin nattlige vandring.Videre kan en tur i Adrian Posepilts by gå innom Lilletorvet, der gullsmedmadammen Barbara Brouer holdt hus, og videre ut Casparveita, dagens Thomas Angells gate, der Adrian som ungdom snek seg gjennom mørket til Randis loftstue, derfra til Ravelsveita, der Adrian møtte Amanda, og siden ut Geilan (Kongens gate) til Kalvskinnet, der Adrians hjem i oppveksten, det nye Blådegnhuset, ble bygd på et kaldt og myrlendt sted.
Vrimmel av stedsnavn
– I «Adrian Posepilt» er det en vrimmel av stedsnavn; navn på bygninger, veiter og gater, som viser hvor nært Kristiansen holdt seg til historiske kilder. Han hadde en sinnrik metode, et slags settekassesystem, for å holde rede på alle fakta, forteller Rosenlund.
Kanskje var det ikke minst arbeidet med innsamling av det historiske bakgrunnsstoffet Kristiansen tenkte på da han i en dedikasjon fra 1954 skrev det følgende i et eksemplar av «Adrian Posepilt»:
«Det er nå syv år siden jeg begynte på historien om Adrian. Men den skulle nok aldri blitt skrevet om jeg hadde ant hva den skulle komme til å koste meg.»
Før og etter brannen
Med en handling både før og etter bybrannen og nyreguleringen i 1681, var det mye å holde rede på og en ekstra krevende oppgave å gi en autentisk beskrivelse av Trondheim.
Da Kristiansen begynte med stoffet på slutten av 1940-tallet, forelå Henry Bergs solide bok med kartlegging av 1600-tallets bebyggelse og borgere, «Trondheim før Cicignon», men lite av dagens store tilfang av Trondheims-litteratur var ennå skrevet.
I lys av dette er «Adrian Posepilt» et solid stykke trondheimshistorie, som trønderne bør sette stor pris på og være stolte av, mener Petter Rosenlund. Han legger til at Kristian Kristiansens gode beskrivelser av været og årstidene er en ekstra kvalitet, som den siste dramatiseringen forsøker å gi et inntrykk av ved hjelp av ulike scenografiske effekter.
I tillegg til gamle kirker, veiter og stedsnavn er vær og vind noe av det som forener Adrians by med dagens Trondheim.
