Historien om Rock City er like full av skandaler som rocken selv. Politikerne som fikk penger til et kompetansesenter, men som heller bygde et trønderrockmuseum. Millionunderskudd, konkurstrusler og en vertskommune som måtte ta ansvar for både bygget og drifta. Mandatet som ikke ble oppfylt. Personkonflikter, lederskifter og stadig nye styrer. I en periode var Rock City ukentlig et tema på Nytt på Nytt. Rockesenteret avkrefter til fulle at all PR er god PR. Nå ris Rock City av nok en lederkonflikt. Styret ønsker å kaste daglig leder Åsmund Prytz, men rockesjefen nekter å gå.

Rock City har fått en nasjonal oppmerksomhet som Olavsfestdagene, Pstereo, Trondheim Symfoniorkester og Norveg bare kan drømme om. Det er ikke uten grunn til at alle feilsteg i Rock City vies stor oppmerksomhet. «Bygdetullingene» fra Namsos som skulle lage rockemuseum og nasjonalt kompetansesenter. DDE og brillene til Åge. Ideen var dømt til evig latter fra kultureliten i hovedstaden lenge før første spadetak ble tatt. Det er mange av oss som synes det er oppriktig trist å se hvordan Rock City blir eksemplet på hvor ille det kan gå når «de glade amatører på bygda får kloa i statlige penger». Engasjementet bak Rock City har vært langvarig og ektefølt. Namsosmiljøet har gjort en betydelig jobb. Problemet er at de har vært mer interessert i å lage museum enn å utvikle kompetansesenter. Selv om de nå prøver, tar det tid. Veien videre virker så fylt med torner at man kan lure på hvem som kan og vil ta på seg jobben.

I dag virker Rock Citys oppdrag nesten umulig. Senteret i Namsos skal være et nasjonalt kompetansesenter for pop og rock. En slik oppgave krever naturlig nok kompetanse. Vel så viktig er imidlertid tillit og troverdighet. Etter de siste årenes runder med fiasko, lederskifter og økonomisk rot – hvem vil kjøpe kompetanse av Rock City? Alt er nok ikke så svart i Namsos som en kan få inntrykk av. Rock City har fått mer orden i økonomien, selv om dette skyldes store kutt i tilbudet og en snill vertskommune. Det virker også som den nye ledelsen har fått noe mer grep rundt Rock Citys oppgaver. Men det skal mye til for at det inntrykket skal få feste seg.

Det var en gang Rock City ble genierklært. Da Rock City ble åpnet i 2011, var de fleste til stede. Politikere og en håndfull statsråder solte seg i rockeglansen. Honnørordene satt løst. Det er imidlertid to partier som i liten grad er kneblet til Rock City-masten. Begge partiene sitter tilfeldigvis i regjering. Rock City har i stor grad framstått som de rødgrønnes prestisjeprosjekt, og etter hvert hodepine.

Det kan koste kulturminister Torhild Widvey (H) lite å kutte den statlige navlestrengen til Rock City. Men kostnaden kan bli stor for Rock City og Namsos.