Hitlers tropper tok livet av rundt 1,5 millioner Leningrad-beboere under beleiringen av byen i 1941. Eneste lyspunkt er Sjostakovitsj' musikalske skildring. Hans Leningradsymfoni (nr. 7) er spekket med følelser, fra det sorgtunge og mystiske til det majestetiske og seierssikre.

Komponisten, som selv måtte evakuere i 1941, uttalte at dette verket var hans kamp mot Hitler og fascismen. Senere la han imidlertid til noe viktig, og gikk med det til kraftig angrep mot Stalin: «Leningradsymfonien handler om det som Stalin ødela. Hitler satte bare et punktum.».

Journalist og tidligere Aftenposten-redaktør, Per Egil Hegge, innleder med et foredrag om komponisten og verket, satt i et historisk perspektiv. Hegge er utvilsomt kunnskapsrik og hans kombinasjon av alvor og lett humor får publikum til følge nøye med.

Dmitri Sjostakovitsj' (1906-1975) symfonier preges av stor uttrykkskraft, med harmonier som kombinerer tonalitet med dissonerende akkorder og med utfordrende repetitive rytmefigurer som et varemerke. Det er musikk som krever mye, både av utøver og lytter.

Trondheim symfoniorkesters sesongpremiere er med solid forsterkning fra Luftforsvarets musikkorps. Sjefdirigent og kunstnerisk leder, Krzysztof Urbanski, inntar podiet. Som vanlig uten partitur. Han hever taktstokken. Allerede fra første slag skjønner vi at dette kan bli stort. For det lyser konsentrasjon og innbitthet av musikere og dirigent.

Åpningen av første sats kunne vært enda mer kontant. Men det tar seg raskt opp, og idet solofløyten kommer inn, er det bare å lukke øynene og nyte. Åpningen er idyllisk og gir assosiasjoner til tiden før den tyske invasjonen. Solofløytens lek med fiolinene høres ut som fredsdrypp. Samtidig er det noe urovekkende som ligger i luften.

Urbanski er en tydelig leder. De nedtonede partiene tas helt ned. Det er ekspressivt, men samtidig uhyre skjørt og vakkert. En rytme fra skarptromme begynner å pulsere. Det er bare så vidt vi hører slagene. Men de blir sterkere. Og sterkere. Strykerne graver buen ned i strengene og treblåserne jobber på spreng for å trenge igjennom et massivt lydbilde fra messing og slagverk. Det er en oppbygging av de sjeldne. Det dominerende marsjmotivet, anført av skarptromme, øker stadig i intensitet. Så smeller det.

Det hele tones helt ned.

Orkester er regelrett strålende i de sarte partiene, anført av fantastiske treblåserprestasjoner. Noe av det som gjør størst inntrykk er fagottsoloen som sorgtungt svever over korte toner fra klaver og kontante pizzicatoer (knipsing mot strenger) fra celli, kontrabasser, bratsjer.

Andre sats åpner lett og livlig i stryk før solo obo kommer inn med en nydelig melodilinje. Satsen preges av mange raske melodi- og rytmeskifter og har en urovekkende karakter. Det er et par plasser det ikke henger helt sammen, men det varer ikke mange taktene før dirigenten har ledet sine disipler i takt igjen.

Tredje sats har et kirkemusikalsk preg over seg og går attacca (direkte) til finalesatsen. Sjostakovitsj skildrer veien frem til seier ved å blande sørgmodige melodier og groteske temaer. Det bygger seg gradvis opp, og når det når klimaks, er det en eksplosjon som bryter løs! Vi får servert fryktløse løp, kraftfulle blås og slag. Pizzicatoen smeller mot gripebrettet. Før det igjen stilner og sorgen overtar. Det bygger seg opp igjen. En tyngende og aggressiv seiersfanfare, anført av dundrende pauker, avslutter det hele. Olavshallen skjelver. Seieren er sikret.