Det er vondt for far og tre barn når barnas mor, Sylvia, bare forsvinner. Det har skjedd før og kanskje kommer hun tilbake denne gangen også. Men de er i tvil og redde for hva som kan ha skjedd med henne. Derfor melder de henne etter hvert savnet. Livet stopper opp fra august til februar. De holder seg fast i å ha så normale dager som mulig, men romanens diskusjon om normalitet går både på livsstil, verdier, sykdom og personlighet. I det uutholdelige fraværet blir Sylvia til stede gjennom ektemannens minner om det de har sammen. Når han lukker øynene ser han for seg at hun er der.

For det handler om kjærligheten til Sylvia. Samtidig som det dreier seg om å uforske grensen mellom sykdom og personlighet. Både barn og ektefelle er sjarmert av moras kreativitet, gleden hun sprer, at hun klatrer i trær, samtidig som de må ta det ansvaret i hverdagen som hun ikke tar. Barna blir voksenpersoner for sin mor, og tenåringsdattera har refleksjoner rundt at mora ikke mestrer det å leve. I ektemannens ettertanke forteller Sylvia ofte noe som ikke kan være sant. At han legger det på forfatterkontoen hennes er en bisetning. I hvert fall ikke på det faktiske planet er dette en roman om forfatterpsyken. Det er en roman om ansvar, om en far som tross egne drømmer blir hos ungene fordi de trenger ham.

I nabohuset «Gjennomtrekket» bor en iransk familie. Også de strever med å leve så «normale» dager som mulig mens de venter på beskjed om de kan bli i Norge. Når de blir sendt tilbake til Iran, er det fordi de ikke er syke nok til å bli her. Midt i egne bekymringer orker ikke familiefaren, som reflekterer over at han som lege burde det, bekymre seg for dem. Det gir også perspektiv på frykt, kjærlighet – og normalitet.

Jeg strever litt med å få tak i personen Sylvia. Selv om antydninger er en viktig del av virkemiddelet i denne romanen, blir hun for vag. Men jeg blir trollbundet av den kjærlighetserklæringen romanens fortelling er til henne – og til livet. Og berørt av hvordan forfatteren greier å framstille sorg, frykt og kjærlighet som en nesten praktisk håndterlig del av hverdagen. Det er gripende framstilt i en nesten melankolsk tone, samtidig som de gradvise avsløringene skaper spenning også på handlingsplanet.

Anmeldt av Vigdis Moe Skarstein