Sigrid er alene hjemme med sine to små døtre. Det er varm sommer og fra stuen i rekkehuset sitt kan hun se at naboens verandadør står åpen, lenge og i all slags vær. Sigrid begynner å bli engstelig for hva som kan ha skjedd med nabokona. Selv har hun nok å slite med, mannen hennes og far til døtrene har reist til Canada for å utforske villmarka. Nå er det opp til henne å forsørge seg selv og jentene, men det er ikke så lett. Året er 1968 og det forventes ikke at kvinner med barn skal jobbe, for hvem skal vel passe barna da?
Dette er Baugstøs niende roman, og hun er en sikker og rutinert forteller. Like godt som hun formidler Sigrids tanker, lar hun oss også kikke inn i hodet på den grenseløst egoistiske faren som stikker av fra familien sin. Men det er aldri tvil om hvor sympatien ligger, og tittelen henspiller på bokas fineste moment; i mangelen av livstegn fra far, mobiliserer Sigrid all sin kreativitet og forfalsker en serie vakre kjærlighetsfulle brev fra faren til jentene.
Innledningsvis er stemningen mørk og nesten gotisk, men etter hvert som Sigrids problemer avdekkes, går det over i skitten realisme. Sommeren til Sigrid gjengis på en måte som er presis og uten mye følelser. Etter hvert som situasjonen hennes spisser seg til, tar fortelleren et skritt til siden og lar oss bare se hva som skjer. På en måte fungerer dette grepet bra fordi dette gir plass til leserens egne vurderinger og tanker. Men den samme armlengdes avstanden gjør det også lettere å slippe engasjementet i hovedpersonen. Mer enn en akutt fortelling om en krise, blir det et historisk tilbakeblikk på et Norge som ikke lenger finnes.
Anmeldt av Maria Årolilja Rø
