Når er norsk Ibsen-teater seg selv, og når er det seg selv nok?

Da det ble kjent at Nationaltheatrets oppsetning av Peer Gynt skulle foregå i Skavlan-show, og at så vel Olav Thon som Petter Stordalen, Siv som Erna, Ari Behn som Therese Johaug skulle figurere på rollelisten, steg ikke mine forventninger mot taket.

Elleville påfunn i håp om gamle klassikere skal møte en ny tid, nye krav, nye generasjoner, ender som regel som knyttneveslag i løse luften. Etter tre timer i omgang med Alexander Mørk-Eidems raljerende Ibsen-forestilling, mens gapskrattende publikummere ligger strødd langs benkeradene, må jeg medgi at denne forestillingen har truffet.

«Peer Gynt» er på selvsikkert vis omgjort til nådeløs moderne revy – der alt kan harseleres med og ingen spøk regnes som for grovkornet. Men publikum er aldri i tvil om at det ligger alvor i bunn. Ideen er å gjøre dette til et like brutalt opprør mot norsk selvgodhet anno 2014 som det var overfor Ibsens samtid i 1867.

Tre timer i teatersalen er ofte lenge nok.

Spesielt i andre akt, når skuespillerne manøvrer seg i ruinene av regjeringsbygget i et postapokalyptisk galehus, tenker en at skal nå dette handle om absolutt alt? Oppsetningen lykkes i hvert fall ikke med alt. Noen scener i Peer Gynt er krevende å få noe ut av, Mørk-Eidem har prøver hardt i en forestilling som i hvert fall aldri er uten energi.

Dette var den tredje oppsetningen jeg har opplevd av Norges nasjonalepos i løpet av det siste året. De har vært ganske forskjellige, men ambisjonen om ta stoffet inn i vår egen tide er felles. Og snedig nok: I to av de tre forestillingene spiller Petter Northug en sentral rolle.

Mye av kraften i Ibsens dramaer i selve tekstene. Melodiøsiteten, rytmen og kraften i Ibsens språk. Jeg faller ofte av når oppsetninger beveger seg for langt vekk fra teksten, gjør den underordnet den visuelle innpakningen og det fysiske spillet.

I Peer Gynt på Nationaltheatret er Ibsens tekst i perioder ofte bare et løst idégrunnlag for dialogen på scenen. Men i andre scener er det infernalske drivet i Ibsens originaltekst hjertelig til stede. Eindride Eidsvolds formidling av Bukkerittet er strålende, som det meste han gjør i løpet av forestillingen. Det hjelper forresten generelt godt med så gode skuespillere i en så krevende forestilling: Anne Krigsvoll, Andrea Bræin Hovig, Mattis Herman Nyquist, Jon Øigarden, for å nevne noen.

To ekstra poeng: Amina Sewali som en sterkt tilstedeværende muslimsk Solveig, og komitalentet Nader Khademi e ren fryd, spesielt som den tidenes teiteste forsmådde brudgom Mads Moen.

I løpet av de nærmeste ukene er det grunn til å ha forventninger til to Ibsen-oppsetninger i Trondheim. «En folkefiende» fra 1882 er en av Ibsens mest spilte stykker, og et av dem som det er lettest å trekke inn i vår egen tid, som er gjort i alt fra Spielbergs «Haisommer» til nye paralleller til Snowden og andre varslere nå. Belgiske gruppen tg STAN spiller « JDX – A Public Enemy» i Olavshallen i regi av Bastardfestivalen fra 8. september..

«Når vi døde våkner» er mye mindre spilt. Faktisk er oppsetningen på Trøndelag Teater fra 13. september profilert som trøndelagspremiere. Ibsens siste drama fra 1899 var dikterens personlige oppgjør med sin kunst og sitt liv, dels bitter, dels selvransakende.

Det skal godt gjøres å lage ellevill revy av «Når vi døde våkner», kanskje vil oppsetningen være et bevis på at Ibsen kan være relevant også når stykker spilles tett opp mot de originale intensjonene?