– Han gjorde akkurat som han selv ville. Alle andre måtte bare adlyde.
Det sier Geir Pollen når han utgir boka «Armfeldts armé – Historien om en katastrofe».
Generalløytnant Carl Gustav Armfeldts forsøk på å erobre Trøndelag høsten 1718 er legendarisk. Historien er godt kjent gjennom flere trønderske spel, som «Elden» på Røros og «Karolinerspelet» i Tydal. Halvparten av Armfeldts 10 000 soldater døde. 3000 av karolinerne frøs i hjel i et voldsomt uvær da de måtte trekke seg tilbake over fjellene i Tydal i januar 1719.
– Over tid var tapstallene blant trønderne enda større, på grunn av sulten og nøden som oppsto etter svenskenes herjinger. De skulle leve av landet de marsjerte gjennom og forsynte seg grovt. De hadde riktignok ordre om å betale for seg, men det hjalp ikke befolkningen stort. På Levring gård i Levanger døde for eksempel mor, far og to barn i løpet av to år etter svenskenes besøk, sier Pollen.
Forteller hele historien
Det er skrevet mye om Armfeldt og karolinernes hærferd gjennom Trøndelag, men mye er skildret ut fra et svensk perspektiv, og norske forfattere og historikere har stort sett konsentrert seg om bestemte episoder. Pollen er forteller hele historien på norsk fra A til Å, fra Verdal til Røros.
Han beskriver i detalj hva som skjedde, fra de svenske soldatene sto oppmarsjert på svensk side av grensen øst for Verdal i august 1718, til den katastrofale tilbaketrekningen drøyt fire måneder senere.
– Det er rart at ingen av mine trønderske kolleger har kastet seg over denne historien tidligere. Selv ble jeg kjent med den under mine mange turer på laksefiske i Stjørdalselva. Jeg har dessuten to trønderske redaktører i Gyldendal forlag, og vi har snakket mye om at det burde skrives en bok om denne katastrofen, sier Pollen.
Internasjonal armé
Han har i tillegg bodd syv år i St. Petersburg. På det storpolitiske planet var det der denne historien startet. Armfeldt ble dessuten født like utenfor byen. Han vokste opp i dagens Russland, snakket tysk og ble kommandør i en finsk armé under svensk flagg.
– Datidens militære var internasjonale folk. De fikk ofte sin utdannelse sør i Europa. Armfeldt var mange år i fransk tjeneste, før han kom tilbake til den store nordiske krigen, sier Pollen.
Han tilføyer at Armfeldt og kona fikk nesten 20 barn, noe som må bety at hun fulgte ham gjennom flere felttog. Men hvis Armfeldt skrev private brev, er de ikke bevart. Alt materiale han etterlot seg handler om militære spørsmål.
Ville gjenreise stormakten
I boka forteller Pollen også hvorfor Armfeldt fikk den kongelige befalingen om å erobre Trondheim. Etter å ha lidd forsmedelige nederlag i årene før, var Karl 12 besatt av tanken på å gjenreise Sverige som en europeisk stormakt. Et viktig ledd i planen hans var å erobre Norge og løsrive landet fra den danske kongen.
Et voldsomt krigsmaskineri ble satt i gang på to fronter. Svenskene skulle ta Østlandet, samtidig som de besatte Trøndelag for å forhindre forsyninger nordfra.
– Han møtte stor motstand blant trønderske handelsmenn som måtte betale dyrt for krigføringen, men sto på sitt og lyktes bra, sier Pollen.
Armfeldts store tabbe
– Men det norske forsvaret var svakt og defensivt. Hvorfor lyktes ikke svenskenes felttog?
– Det er flere årsaker til det. Etter at de hadde lyktes godt i Nord-Trøndelag under starten av innmarsjen tidlig i september, da været var godt, fikk de større problemer etter hvert. Armfeldt begynte å nøle og ventet altfor lenge med å passere Stjørdalselva. Vannet steg, og han trakk seg tilbake. Slik mistet han mange dager, samtidig som tilførselen av proviant ble dårligere og dårligere.
Geir Pollen beskriver grundig hvordan soldatene sultet. De hadde også utslitte uniformer, og da de ble tatt av et voldsomt uvær over grensefjellene i Tydal, var katastrofen ikke til å unngå. De frøs i hjel i hopetall.
Gyselig og sørgelig syn
Pollen siterer flere av rapportene om hva som møtte nordmennene da de dro opp på fjellet for å se hva som hadde skjedd. I en av dem står det:
«Det var et sørgelig og gyselig syn! Menneskene lå døde i hoper på 30, 40, 50 og flere, i full mundering med ransel på ryggen, noen med geværet i armen, andre lå døde ved veien med mat i hånden, ja, endog i munnen; rytterne sto på hodet i snøen langs veien, således som de var kastet av hestene (…)
Slik gikk det fordi en egenrådig konge til tross for stor motstand ville trumfe gjennom sin vilje. Da han ble skutt mens han lå i skyttergraven ved Fredrikshald i Østfold like før jul i 1718, ble krigen umiddelbart avblåst, dessverre uten at Armfeldt og hans soldater fikk beskjed om dødsfallet før lang tid etterpå.
