Rasmus Rohdes historie handler om store drømmer som forkludres av enda større klasseskiller, den handler om identitet og fellesskap – svøpt inn av kjærlighet, tap, god musikk, frodig dans og spektakulær scenografi.
Grunnhistorien foregår i gruvesamfunnet rundt 1960, da det imponerende gruvetårnet fortsatt var under ferdigstilling og symboliserte fremtids-optimismen, mens konjunkturene samtidig pekte nedover. Oppsigelsene truet, og mange arbeidere slet med helsa.
Tydeligere enn før blir denne historien sett med nåtidsbriller. «Eplene i messehagen» er ikke bare historien om et historien til et gruvesamfunn, det er en historie om Malm, Trøndelag og Norge av i dag.
Hvor jeg skal begynne når jeg skal beskrive «Eplene i messe-hagen» anno 2014? Med Erlend Hagas scenografi, tett knyttet til gruvehistorien, med bruk av gamle rekvisitter, eksisterende bygningsmasse, med overrumplende tekniske løsninger? Med den overveldende dugnadsinnsatsen? Med Rasmus Rohdes historie, som låner trekk fra «Billy Elliot», «West Side Story», «Ungen» og «Grease», men med originalitet og kraft nok til å fremstå som noe helt eget? Med musikken, som inneholder Shadows og Jussi Björling – men der Rohdes egne låter, innenfor et vidt spekter, gjør sterkest inntrykk?
Eller med «gamle» Anton Jønsson i Ståle Bjørnhaugs skikkelse, som er den som geleider publikum gjennom historien, med resignert vemod. Bjørnhaug har naturlig autoritet og nærvær. Han eier scenen – selv når han i mesteparten av første akt passivt observerer handlingene som formet hans voksne liv. Det er et godt og sterkt fortellergrep.
17 år gamle Martin Aune er Anton, tenåringen som drømmer om et liv som operasanger. Han får hjelp av funksjonærfruen Eleonore, og forelsker seg i hennes datter Kate (Mari Haugen Smistad). Antons pappa Walter (Tore B. Granås) er klassebevisst som få, en kommunist som ikke ser blidt på at hans egen sønn forræder sin klasse. Ungdomsmiljøet er heller ikke nådig mot overløpere.
Oppsetningen balanserer sterke fornedrelser med humor, rørende intimscener med i storstilte fellesnummer. Du finner et klønete dansenummer her, litt overdreven patos der. Men i et store og hele fungerer oppsetningen imponerende godt. Det er et storstilt drama med store konsekvenser både for enkeltpersoner og for samfunnet som helhet, med mange rørende enkeltscener, flotte dans og frodig humor.
«Eplene i messehagen» er tydelig teater, til tider overtydelig. Men en bred utendørsmusikal kan handling eller konflikter nesten ikke bli for tydelig.
Riktig nok var det velvillig publikum som fylte det nye tribuneanlegget onsdag kveld, men likevel: Jeg har aldri før opplevd trampeklapp etter nesten hver eneste scene. Ikke før miraklet i Malm.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL