Mange gode krefter er samlet til jubileumsforestillingen som markerer Steinkjers 50 år som storkommune. Manusforfatter, komponist og regissør og hovedrolleinnehavere er på høyeste nivå.
Ystgaard formidler samfunnsutviklingen i de siste 50 år, sett fra mikroperspektiv i Steinkjer-familien Storli. Anne fra byen, Lars fra bygda ble født for 50 år siden, blir kjærester og gift, med fire års mellomrom får de barna Julie og Daniel.
Lars er en sjenert gutt som motvillig entrer den nye tid. Tidsklemme, manglende kjærestetid, unger og deres fritidsaktiviter blir skildret på en måte de fleste kjenner seg igjen i. Enda mer alvor legges i at Lars blir fremmedgjort i sitt eget hjem. Aggresjonen vendes innover etter hvert som han blir en stadig mer maktesløs og uartikulert observatør av at verden går fremover, og at han selv står stille. Kona Anne griper mulighetene som byr seg, datteren Julie blir en engasjert ung kvinne, mens sønnen Daniel er like inadvendt som faren. Som mann i salen kan en føle seg vel stakkarsliggjort i Brandtzægs personifisering av mannens dalende formkurve, men det er sterkt formidlet og beklemmende lett å kjenne seg igjen.
Scenene innenfra Storli-familiens fire vegger er forestillingens styrke, med godt spill fra alle involverte i tre generasjoner. Humoren er aldri langt unna, men konfliktene tas så langt ut at det til tider også er vondt å være vitne til det som skjer på scenen. Godt, sterkt og relevant teater, som er best når det er nærest, og med mange likhetstrekk med Ystgaard-suksessen «Purpur og gull».
Men to timer blir lenge, til tross for flere gode sanger (er det litt mye musikk?) og god innsats fra de mange involverte sangere og amatørskuespillere. Koblingen til jubileet blir panisk påklistret i starten og slutten og ellers fraværende. Skildringen av ekteseskapet er neppe tenkt som metafor for storkommunens utvikling? Som jubileumsforestilling må kanskje «Så lang ei reis» ha formen den har, men som teater ville den tjent på å skrelle bort og gå inn i kjernen.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL