Arkitektkontoret ble etablert av Svein Skibnes i 1984, og etter 30 år som eier og leder er det naturlig nok han som har ført kontorets historie i pennen. I enkle ord om små og store oppgaver.
– Jeg skriver på samme måte som jeg snakker om arkitektur, på en helt alminnelig måte. Det er ingen grunn til å gjøre det høytravende, sier Svein Skibnes.
Den 64-årige arkitekten har i mange år brukt sine egne prosjekter i undervisningen av arkitektstudenter, og det var fra fagmiljøet på «Arkitektavdelingen», NTNUs Fakultet for arkitektur og billedkunst, at han ble ansporet til å samle 30 års virke i bokform.
Kollegers idé
– Det var professor Eli Støa som foreslo dette, og jeg fikk tid til å skrive i et semester med forskningsfri fra min 20 prosent-stilling på fakultetet. Jeg tok for meg prosjektene fra starten i 1984 og har i boka delt dem inn i tre tiårs-avsnitt. Innenfor denne kronologien har jeg delt inn i temaer som ombygging, eneboliger, barnehager, kulturbygg, studentboliger osv. I tillegg til det jeg selv har skrevet, har en annen kollega på fakultetet, og redaktør for Arkitektugguiden for Trondheim, Helge Solberg, bidratt med en artikkel og et intervju med meg, sier Skibnes om boka «En ramme for våre liv», utgitt på Fagbokforlaget. Helt fersk ble den lagt frem på en lanseringsfest i Dokkhuset like før helgen.
Med et oransje tekstilbind gir den fyldige trykksaken et hint om hva som venter innenfor permene.
– Vi i Skibnes Arkitekter har i alle år markert oss med vekt på farger og materialer, så det har jeg forsøkt å gi boka et utvendig preg av. Layouten har vi gjort selv, og 90 prosent av bildene er nye og alle gjengitt i farger, sier Skibnes, som har håp om at boka også kan nå et generelt interessert publikum i tillegg til arkitektstudenter og fagmiljø.
Hus som varer
Bildene av de eldste prosjektene, som paviljongen i Ilaparken, den ombygde låven på Sorgenfri og Bromstadekra bofellesskap, tyder på at Skibnes-arkitekturen har stått seg godt. Det har også vært hensikten.
– Samfunnet har i dag større bevissthet om at hus skal ha lang varighet enn for noen tiår siden. Dette avspeiles også i de krav vi som arkitekter har å forholde oss til. Noen tror kanskje at dette hemmer oss, at vi helst ville utfoldet oss fritt. Men jeg liker å forholde meg til klare og faste rammer som økonomi, fremdrift og fysiske begrensinger. Helt fra starten har jeg vært opptatt av byen, av en tilpasning til eksisterende bebyggelse. I en gammel by som Trondheim er dette et stort ansvar og gjør meg ydmyk i rollen som arkitekt. Boka er et forsøk på å gi publikum et innblikk i hvordan en arkitekt som meg tenker. Vi er ikke opptatt av monumenter over oss selv, men ønsker å føye våre prosjekter på en god måte inn i en lang og sammenhengende bygningshistorie, sier Svein Skibnes.
Egen signatur
Mens stedtilpasning har vært en viktig ledesnor for arkitektkontorets små og store oppgaver, er formingsglede et annet stikkord Skibnes selv trekker frem som karakteristisk trekk.
Innenfor et personlig stilideal i den tidlige funksjonalismen er Skibnes' «signatur» tydelig i bybildet, i prosjekter som Byhaven, Dokkhuset med Dokkparken og Residencekvartalet, byboliger i Munkegata 30/40, Holstveita og Prinsens gate 47, studentbyene på Berg og Lerkendal, samt i senere boliger som spenner fra blokker i Grilstad Marina til en eksklusiv enebolig i Sverres gate 2 b. Med farger, stofflige materialer, detaljer og avvik fra stramme linjer har Skibnes vært opptatt av å skape spill og liv i fasadene, slik at volumene har virket mykere og mindre.
– Om det er stort eller smått, vil jeg gjerne at det skal være litt nett. Jeg starter som før med blyant og viskelær, og den intuitive kreative prosessen fortsetter med diskusjoner på kontoret, med vekt på en sammenheng fra konsept til detalj. Vi er ikke flere enn av alle føler tilhørighet til prosjektene, og jeg er stolt av den gode stemningen vi har på arbeidsplassen, sier Skibnes og blar seg gjennom de 60 prosjektene før han konkluderer:
– Jeg synes vi har fått til mye på 30 år.
