I Storholmens debutroman møter leseren flere titalls stemmer av krigsskipet Tirpitz sine 2500 mann. Unge menn med drømmer om et bedre liv, ut av fattigdommen, kanskje få bygget seg et hus og gifte seg når denne krigen snart er slutt.  Forfatteren beskriver utviklingen fra et forsiktig håp, de var jo tross alt gaster på Hitlers store stolthet, til etter hvert krigens sanne ansikt viste seg med angst, stank, lengsel og lus. Og død. Massedød.

Mengden av fortellere, det store persongalleriet, den fragmentariske stilen, er i begynnelsen av romanen krevende å følge og kunne ha lett blitt bokens fallgruve.  Men det skal vise seg at Storholmen orkestrerer sitt store kor med overblikk og myndig taktpinne. Noen av soldatene trer tydeligere fram enn andre; Kaspar, studenten som modig leser Dostojevskij i køya, Gottfried med ballesprengen, Carl med hatet mot engelskmennene og som forblir nazist i hele sitt liv, Bootsmann Spiedel som var med i kustnergruppen sammen med Kadinskij, Andreas som bare drømmer om å flykte til Sverige, vaskedamen Berit fra Åsen som blir gravid med Gottfried og utstøtt, motstandsmannen Olav som selger fisk til skipet og rapporterer, skytteren Werner som skal få et etterkrigsliv som morfinist, Hedwigs inderlige brev fra Berlin, gravid med Fritz.  Dette er bare noen svært få av stemmene, som lag på lag trer fram av kjøtt og blod, i forfatterens fortettete fortelling om individets historie i strid - der kaos, forvirring og panikk er krigens vesen. Her er skarpe blikk for menneskelivets skrøpelighet. Og der trivialiteter som dårlig mat, kulde, postgang, hygiene og søvn blir viktigere enn ideologisk motivasjon. Den dystre, spente stemningen og forfallet i moral og psyke trapper opp, skipet er gått i skjul inn fjorden med mye tåke, ventingen på et angrep fra britiske fly er like nerveslitende som når angrepet kommer.

Tirpitz blir høsten 1943 beordret nordover og britiske miniubåter rammer Tirpitz hardt, 800 reparatører jobber natt og dag. Ordet mytteri dukker opp, stanken av uvasket uniform er påtagelig, den nervøse runkingen tiltar, folk begynner å klikke. I Kåfjord 3. april 1944 får 100 britiske fly mange treff, 122 dør og 316 blir såret. Skipet som var regnet som bombesikkert er redusert til et flytende batteri og ved Håkøya utenfor Tromsø november 1944 skjer det uunngåelige. Under massive angrep kantrer Tirpitz og 971 man dør, flere av dem innesperret i den gigantiske likkisten. Romanen tar leseren med videre, til etterkrigstidens Berlin, med de som overlevde og som kom til en sulten, utbombet by innvadert av rotter og overgripende russere. Otto, som på dans på sankthansaften, opplever forakt fra enkene, hvorfor overlevde du, det gjorde ikke mannen min. Overlevelsesskylden tok mange liv, i rus og selvmord.  Storholmen følger menneskene helt fram til 1990-tallet, noen på besøk i Norge, der mye tyskerhat fortsatt ulmer i krigsgenerasjonen. Det er blitt en foruroligende og sterk antikrigsroman og det er sjeldent at så stor sorg og smerte blir fortalt så knapt og konsentrert. Anbefales!

Anmeldt av STEIN ROLL

I Ingrid Storholmens debutroman møter leseren flere titalls stemmer av krigsskipet Tirpitz sine 2500 mann. Foto: Kristin Svorte