– Jeg har alltid følt at det dramatiske, tunge rollefaget har falt meg enklest. Det er vanskeligere å spille god komedie.
Det sier mannen som vakte oppsikt da han sa opp jobben ved Nationaltheatret for å ta rollen som potetgullspisende Nils i monstersuksessen «Mot i brøstet» på 90-tallet.
– Jeg fikk huden full i media da jeg valgte å slutte på Nationaltheateret for å lage en tøysete situasjonsserie på tv. Mange av kritikerne fra den gangen bader i såpe i dag. Det synes jeg er litt gøy, ler Nordin.
Googler seg selv
Denne uka reiser han Trøndelag rundt med Riksteateret og forestillingen «Litt av et par!». Samtidig er han aktuell som zoofil (en mann som har sex med dyr) på NRK, justisminister i en ny bekmørk svensk thriller og grillkonge i reklamepausene.
LES ANMELDELSE: Samspill som gnistrer
– Hva er det egentlig du ikke kan?
– Å lage dialekter og karikere folk er ikke min type bag. Det er utenfor komfortsonen min. Jeg er ingen John Brungot eller Hege Schøyen, men jeg elsker å se på dem, sier han.
Adresseavisen har fått én time med Nordin. Vi småprater litt mens han røyker ferdig en sigarett i det fine høstværet i Trondheim. Han forteller at han har mye å gjøre for tiden. Nesten litt for mye, men det er under kontroll. Bak Ray Ban-solbrillene aner man en mann som er opptatt av nettopp det. Kontroll.
Han har til og med ordnet et varslingssystem på Google, slik at han får beskjed hver gang navnet hans nevnes viralt. (Det er muligens kona og manager Torhild som har sørget for det).
– Jeg må jo følge med, sier 57-åringen. Han slukker sigaretten og spør om vi skal gå og sette oss inne på Krem kaffebar, en av Trondheims mest kjente møteplasser for mødre i barselpermisjon. Den folkelige kjendisen lar seg ikke affisere av litt babygråt. Han er ikke så nøye på det, men femretters på Credo er obligatorisk når han først er i byen.
Helan og Halvan
I «Litt av et par!» spiller han sammen med venn og kollega Nils Vogt. Det er 14 år siden sist de sto på samme scene, foruten forestillingen «frustrerte fyrer» på Dizzie Showteater i 2009.
– Folk tror vi jobber sammen hele tiden, for tv-seriene vi har gjort går fortsatt i reprise. Men vi har ikke stått på teaterscenen sammen siden «På ville veier» med Hege Schøyen, så det var deilig å spille sammen igjen, sier Nordin.
– Nils og jeg er veldig «close», men forskjellige. Litt som Helan og Halvan. Det er den motsetningen som gjør at det funker så bra mellom oss. Det har alltid vært sånn siden vi møttes på Oslo Nye for mange år siden. Men vi ringer ikke hverandre annenhver dag, altså, der er vi litt typiske gutter, sier han.
– Og vi har hvert vårt hotellrom på turneen, legger han til.
«Litt av et par!» er en norsk versjon av et amerikansk Broadway-stykke, «The odd couple», som har vært spilt over hele verden. I filmversjonen spilte Jack Lemmon og Walter Matthau hovedrollene. Forestillingen handler om Felix (Vogt) som blir kastet ut av sin kone. I sin fortvilelse oppsøker han sin gode venn Oscar (Nordin) og ber om å få bo hos ham. Oscar har stor leilighet, mange venner og liker å spille poker og hygge seg, mens Felix er pedant og hypokonder, har støv på hjernen og vil gjerne gjøre om på alle rutiner hos Oscar.
Stående applaus
Skuespillerkollegene debuterer i riksteatersammenheng med denne forestillingen.
– Vi har fått stående applaus hver kveld, og god kritikk fra anmelderne. Jeg ble glad for å se at de har fått med seg at selv om dette er en farse og inneholder mye tull og tøys, er det en slags varme og et alvor som ligger i bunn.
51 steder blir besøkt under Riksteaterets turné i høst, og det er utsolgt nesten overalt. Publikums forventninger er varierte. Noen tror de faktisk skal se «Mot i brøstet», og møte Nils og Karl.
– Etter en av forestillingene kom noen bort til oss og lurte på hvor de kunne få tak i nye dvd-er av «Mot i brøstet». De gamle hadde blitt ødelagt, sier Nordin og ler. Han er stolt av å ha vært del av Tore Ryens verden med Nils Vogt og Arve Opsahl.
– Jeg hadde blitt skuffet om ikke «Mot i brøstet» ble nevnt i nekrologen min, sier han oppriktig.
Zoofil
De store, klassiske mannsrollene har gjennom alle årene blitt kastet etter Nordin, men han passer på å variere.
– Man kan fort bli brukt opp. Når man er ung og alle vil ha deg, er det lett å gi full gass i alle kanaler. Til slutt blir folk dritt lei, sier han, og siterer læreren sin fra Teaterhøgskolen: «Skal du ha et langt liv som skuespiller, må du passe på å spre møkka di tynt utover».
Og det har han gjort. Sven er en «allrounder» i bransjen, eller en «pottit» som han sier selv. Han liker vekslingene mellom forskjellige roller. Han har i alle fall fått prøvd seg på noe helt nytt i NRKs nye dramaserie «Kampen for tilværelsen». Der spiller han en mann som har sex med dyr, en zoofil.
– Det er egentlig uhyggelige saker, men jeg synes manusforfatterne har skrevet det på en måte som gjør det spiselig, og at man orker å se på det. Mennesker som holder på med sånt er i bunn og grunn ensomme folk som har hatt en grusom barndom med mishandling. Men serien trekker det så langt at det blir helt sært. Det er ikke snakk om ku og geit, liksom, men tigere, sjiraffer og moskusokser, sier han og skryter serien til himmels.
– Jeg synes det er en fabelaktig serie. Jeg lo så jeg skreik fra første til siste side da jeg leste manuset. Gjengen på Oslo vest er så tatt på kornet. Det er deilig at de fisefine akademikerne får seg en ørefik. Og så tror jeg publikum har vært sulteforet på noe annerledes på tv, og «Kampen for tilværelsen» er virkelig annerledes. Jeg digger det.
Bekymret far
Nordin er åpenhjertig som få. Han har delt mye fra privatlivet sitt, om kona Torhild Strand og barna Liv og Mira. Nå er tvillingdøtrene snart 30 år, men han er fortsatt en bekymret far.
– Foreldre slutter aldri å bekymre seg for barna sine. Jeg tenker på hvordan verden kommer til å se ut for dem og deres barn når de en gang kommer. Det er dystre utsikter om dagen, sier han.
– Det jeg synes er skummelt er antisemittismen som er på full fart tilbake igjen. Mange ultrakonservative krefter er i ferd med å storme inn i parlamenter og regjeringer rundt omkring. Se bare på Sverige og Sverigedemokratene, som står for en politikk som jeg synes er avskyelig. At slike krefter er tilbake, synes jeg er skremmende.
Timen med Sven nærmer seg slutten. Bare fotograferingen gjenstår. 57-åringen hopper opp og setter seg på Leiv Eriksson-monumentet i Krambuveita og poserer. En mann i 40-årene får med seg fotoseansen.
«Nei, er det deg? Så artig at du er i byen da», sier mannen. Sven kjenner ham ikke, men nikker og hilser.
– Selv etter så mange år synes jeg at det fortsatt er hyggelig at folk kommer bort og hilser på meg, sier han, før han hopper ned fra monumentet. Timen er over. Han må rekke å ta en dupp før kveldens forestilling med Riksteateret.
– Jeg tror ikke et teaterstykke i seg selv kan forandre verden, men «Litt av et par!» kan gi folk en lykkestund der de glemmer de hverdagslige bekymringene. Jeg sier ikke at vi har lært publikum stort når de går ut av teatersalen, men god underholdning er ikke uviktig det heller.