For publikum ble Rolv Wesenlund et sammensatt bilde av utallige skikkelser. Han er – og forblir – Marve Fleksnes; han var den første Bør Børson i musikalutgave både på scene og i filmer, han spilte åtte roller i Norske byggeklosser, han var feriebiskopen og sofavelgeren.
Og så var han halvparten av Wesensteen, det morsomste radarparet norsk underholdningsbransje har fostret. Fikk publikum noen gang et nyansert bilde av mannen bak alle disse maskene?
Her kan Per Egil Hegges biografi, «Rolv Wesenlund …. og takk for det!» gi god hjelp gjennom et grundig, solid dokumentert og og velskrevet portrett. Fremstillingen er preget av respekt både for artisten og for sjangeren, alt er systematisert og bygget på en overflod av kilder. Hegge har i tillegg til bøker, plater og medier hatt tilgang på private brev og nærstående muntlige kilder.
I tillegg kan han også støtte seg til – og det må være en biografs ønskeinformasjon – «Wesenlunds etterlatte og høyst uredigerte og ufriserte notater». Hegge kunne kanskje ha brukt mer fra denne bunken, for den eneste vektige innvendingen mot portrettet er at det mangler overraskelser, et uforutsett trekk, noe et møte med Wesenlund alltid bød på. Han var en assosiasjonsmester som med spontane reaksjoner og kommentarer kastet et eget lys over situasjonen. Eller – han kunne overraske ved å bli bom stille.
«Rolv hadde ustoppelige meninger om alt, tidde aldri med dem, og det var ikke alltid like gjennomtenkt», sier Bo Hermansson i boken. Hegge har i Hermansson, en dreven iakttager og instruktør, funnet en nøkkel til rommet bak skuespillermaskene. Hans samarbeid med Wesenlund, (Fleksnes først og fremst) ga humoristen rom til utfoldelse, samtidig med at strenge grenser ble respektert.
Sammen arbeidet de to også om filmen «Mannen som ikke kunne le» Mangfoldig og populær entertainer i fast biografi-grep. Uten et spesielt vellykket resultat, men – med en henspilling på noe viktig innen faget humor. Bak de lattervekkende innslag finnes en mørkere side. Dette blir grundig belyst – bl.a. i sekvensene om Wesenlunds sceneskrekk. I biografien er Hegge opptatt av dette og viser at mellom de store Wesenlund-suksessene fantes også tunge stunder. Med samme sikre balanse skildres privatlivet åpent – men diskret med både sorger og gleder – så vel i Rolvs bakgrunn som i hans egen familie.
Underholdningsbransjen – ikke minst NRK – er bakteppe for portrettet. Med en sentral plass i dette bildet ble Wesenlund naturlig nok både hyllet og kritisert. Hegge utnytter dette rutinert og gir skildringen driv gjennom hovedpersonens kontroverser med andre sterke karakterer som Einar Schanke og Egil Monn Iversen.
Sett med lokale briller kunne man ønske mer stoff om Rolv Wesenlunds perioder på Trøndelag Teater. Det var en sensasjon da Wesenlund, Harald Heide Steen jr. og Svein Wickstrøm gikk inn i ensemblet i 1969 og sammen med nevnte Hermansson, Egil Monn-Iversen og Odd Eidem arbeidet frem bl.a. «Det var noe annet under krigen». Like sensasjonell – men uten kontroversielle undertoner – var suksessen med Bør Børson, som stadig vekker muntre minner hos mange. Forestillingen sto også høyt på Wesenlunds mimre-liste.
Han hadde ofte trangen til å provosere – men kunne også dvele nostalgisk ved det som en gang var.
