Hoda er eneste datter i en vanlig egyptisk familie. Foreldrene hennes driver et lite hotell i Giza, like ved de mektige pyramidene bygget av fjerne forfedre. De ikke er velstående, men heller ikke av de fattigste. Det er 2010 og den arabiske våren er like om hjørnet, men for Hoda kunne det like gjerne vært 1950, som jente har hun ingen frihet til å velge hvordan livet hennes skal bli. Mens brødrene tar utdannelse skal Hoda gifte seg, det skal være hennes liv og karriere.
Nisja vender her tilbake til Egypt som hun også skrev om i sin romandebut «Naken i hijab». Hun har førstehånds kjennskap til landet og kulturen, og er en effektiv forteller med et skarpt øye for hvordan de sosiale forholdene former mennesker. Uten å grave dypt i sjelslivet til Hoda, lar hun oss få et tydelig inntrykk av henne. I korte avstikkere blir vi også kjent med andre kvinner i familien, som til sammen utgjør en nedslående kavalkade av ulykker.
Handlingen bygges fint opp, vi ser ikke hva som venter rundt neste sving, samtidig som vi mates akkurat nok til at vi holdes interessert. Ikke alle trådene følges opp, og noen elementer oppleves derfor som forspilt. Den norske journalisten Sigrids funksjon i handlingen er først som flue på veggen, men forfatteren forsvinner raskt tilbake til Hodas perspektiv som ikke synes påvirket av Sigrid nærvær.
Språket er rett frem og hverdagslig både i skildringen og i dialogene. I stil ligner Nisja mer på en journalist enn tradisjonell romanforfatter. Selv om hun beskriver inngående trekker hun ikke slutninger for oss, og hun har bedre grep om teksten enn i forrige roman. Hun lar fortellingen stå i sentrum på enkleste vis, uten å ty til klisjeer.
