Jeg skifter lyspære på arbeidsrommet. Tørker støv av en bokhylle. Legger meg på sofaen. Alt mens jeg funderer på hvordan jeg skal gripe an «33». Den er ubestridelig god. Men undertegnede er ambivalent.
«33» forteller historien om lungesyke K som drømmer om å skrive roman. Hennes livs elskede Ferdinand har tatt livet sitt. Hun har et forhold til Samuel, men fører stadig samtaler med sin døde elsker. Et barn og dets fødsel har en sentral plass i Ks liv, eller forestillingsverden. Hvem vet helt sikkert. Ikke leseren, kanskje ikke K selv, kanskje ikke engang forfatteren. Det er gjennom den kvinnelige hovedpersonen dette fortelles, og det er vakkert, emosjonelt, smart. Først og fremst smart.
Her er setninger jeg skulle gitt yndlingskoppen min for å ha skrevet selv. Her er overganger og tankesprang, slik det virkelige livet faktisk arter seg, men som det kreves en usedvanlig dreven dikter for å lokke ut av virkeligheten og inn i en bok.
På sitt beste er Kjersti Annesdatter Skomsvold så god, at når hun slumper til å servere plattheter og transportetapper, så svelger vi unna det og, som om den litterære lausungen til Cora Sandel og Øystein Lønn står ved grytene. For i «33» beskrives et moderne kvinneliv slik det kan arte seg når både indre og ytre rammer er utydelige, og det nettopp i krysningspunktet mellom førstnevntes emosjonelle tyngde, og sistnevntes kjølige distanse.
Hvorfor er jeg likevel ambivalent? Kan det være fordi jeg blir forført av flinkheten hennes, og dermed føler meg litt lurt?
