Tidlig ut: Lars Klevstrand opptrådte i en forløper til Den kulturelle spaserstokken i Trondheim i 2003. Foto: Bjørn Sigurdsøn/NTB scanpix

Onsdag var det debatt i Dagsnytt Atten om et av de relativt små, men drastiske kuttene i forslaget til statsbudsjett neste år. Nemlig forslaget om å kutte all støtte til ordningen Den kulturelle spaserstokken, som siden 2007 har sørget for kulturtilbud for eldre og pleietrengende i omsorgssektoren.

Den tv-sendte radiodebatten ble en forstemmende studie i den politiske retorikken som får en stadig mer dominerende plass i offentlige debatter og diskusjonsprogram på tv og radio. Utsendt for å forsvare avgjørelsen om å fjerne tilskuddene til Den kulturelle spaserstokken var Høyres helsepolitiske talskvinne Tone Wilhelmsen Trøen.

I debatter blir det stadig tydligere å høre hvordan deltagerne er drillet på forhånd. Ofte dreier det seg om å få frem ett budskap, én historie, uansett hva programleder og motdebattanter sier. Sånn sett hadde Trøen en utakknemlig oppgave som hun gjennomførte etter boka. Særlig med tanke på at hun hadde tre motdebattanter som med ulike ord kalte avviklingen av kulturtilbudet for eldre for en skandale.

Hele fem ganger sa Trøen at det viktigste for henne er: «omsorgen for de mest sårbare pasientene vi har». Fem ganger brukte hun begrepet «de mest sårbare pasientene». Uansett hva hun ble spurt om, sa hun at det viktigste var å prioritere omsorg og faglig tilbud til eldre med demens.

Ingen vil sannsynligvis være uenig i at det er viktig med faglig tilbud til eldre med demens. At det er nødvendig å avvikle kulturtilbudet til alle eldre som ikke kommer seg ut selv, for at demente skal få faglig pleie, er vanskeligere å svelge. Det er faktisk helt urimelig. Men det var det hun egentlig sa, bak frasen om «de mest sårbare pasientene». Sjelden har svake grupper blitt satt så beregnende opp mot hverandre.

Trondheim var tidlig ute med en forløpet for «Den kulturelle spaserstokken». I 2003 skrev Adresseavisen om hvordan en anonym gave fra en pensjonert trondheimskvinne ble brukt til kulturtilbud for eldre og hjelpetrengende. Visesanger Lars Klevstrand kom for å synge Evert Taube og kommunaldirektør Tor Åm sa at målet var at byens eldre og hjelpetrengende skulle få et kulturtilbud også ut over 2003.

I 2007 ble Den kulturelle spaserstokken offentlig etablert, som en oppfølging av stortingsmeldingen «Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer». I fjor fikk fylkeskommunene til sammen 30,8 millioner til fordeling til Den kulturelle spaserstokken.

Det retoriske grepet med faglig omsorg prioritert foran kultur, ligner til forveksling på argumentet om å satse på læring framfor frukt til skolebarn. Eller argumentet om at såkalte «basisfag» bør prioriteres framfor estetiske fag og kultur i skolen. En tankegang om «det viktigste først» som sjelden rommer imponerende innsyn i helhet eller kultur.

De som så Puls på NRK denne uka, hvor reporter Helene Sandvik skildret sin demente far i møte med en av hans gamle favorittsanger med Roger Whittaker, er neppe i tvil om at kultur er viktig. Hvis regjeringen har dårlige erfaringer med Den kulturelle spaserstokken, mener ordningen er for dyr eller ikke synes den er viktig nok, får de si det. Helst med en evaluering først. Å skyve «de mest sårbare pasientene» foran seg, som argumentasjon for å frata eldre og omsorgstrengende et kulturtilbud, tar seg svært dårlig ut. Uansett hvor gjennomdrillet retorikken er.

Tidlig ut: Lars Klevstrand opptrådte i en forløper til Den kulturelle spaserstokken i Trondheim i 2003. Foto: Bjørn Sigurdsøn/NTB scanpix