– Sex er selvfølgelig ekstremt viktig i popmusikk, sier Mira Berggrav Refsum, som sammen med Ragna Solbergnes utgjør hiphop-duoen KUUK.
Duoen spiller under Feminalen som starter på Rockheim i dag, i tillegg er de hovedpersoner i fotoutstillingen «Vi driver hor», der Fotograf Maria Gossé har fulgt duoen i to måneder. Samtidig skal Refsum lørdag sitte i panelet under «Let's Talk About Sex», en debatt rundt seksuelle uttrykk og virkemidler i populærmusikken.
Oppfattes som ekle
KUUK bryter konvensjoner og uskrevne regler, gjennom sine aggressive, eksplisitte tekster og sceneshow i badedrakt bruker de sex og kropp som virkemidler - men ikke i form av det delikate og tekkelige. Selv om tekster, videoer og sceneshow er seksuelt ladet, har de aldri prøvd å være «sexy» i tradisjonell forstand, mener Refsum.
– Og det synes mange er ekkelt. Vi leker med seksualiteten vår, men i stedet for å rulle oss sensuelt rundt på silketepper, er vi vulgære. Og sex er jo egentlig ganske vulgært, slår Refsum fast.
– Miley Cyrus spiller også på sex på en måte som oppfattes som vulgær og ekkel og får masse tyn for det. Når folk er vant til å se silkelaken, blir det nasty å se sånne som oss.
Bedømmes etter utseende
For da Mira i fjor la ut en stuntvideo på Youtube, skortet det ikke på negative kommentarer. Det førte til at Refsum skrev et innlegg på Dagbladets debattsider der hun fortalte om hvordan flertallet av tilbakemeldingene ikke handlet om musikken, men om utseende – om hvor stygge og ekle de var.
– Innlegget handlet ikke bare om kommentarene jeg fikk på videoen, men om den generelle opplevelsen av å være kvinne, og det å være vant til å bli bedømt etter utseende - ikke bare i media men i livet generelt.
Ingen agenda
Refsum forklarer at KUUK startet for et par år siden som et kreativt prosjekt der de ikke ville sette grenser for seg selv, og med rom for å leke. Egentlig en form for teatersport.
– Vi brukte en stor del av livet vårt på den tiden til å å feste og pule, og det var en stående vits oss imellom om at vi måtte begynne med hiphop ettersom det var nettopp dette mange hiphop-tekster handlet om, ler Refsum, som avviser at KUUK er et band med en feministisk agenda.
– Vi skulle bare ha det fett. Men reaksjonene vi møter gjør likevel bandet relevant i en feministisk sammenheng. Reaksjonene gjør jo prosjektet enda mer interessant, mener Refsum.
Sårbar maskulinitet
I panelet sitter også Marita Buanes Djupvik, musikkviter med PhD i mediering av kjønn i musikkvideoer. I sommer disputerte hun med avhandlingen «King of the Rhythm – Slave to the Beat. Representation of Black Masculinity in Hip-Hop Videos». Her har hun nærlest flere musikkvideoer innenfor mainstream hiphop. Mønstrene i Marita Buanes Djupviks studie av amerikanske hiphop-videoer er langt mer tradisjonelle enn hos KUUK.
– Vi snakker om en maskulin sjanger og macho image, med pistoler, damer og biler. Det er i alle fall klisjeen, sier Djupvik, som forteller at det mest interessante funnet var hvor sårbar denne maskuliniteten egentlig er, dersom en går den etter i sømmene.
– Det å bli sett på og bli objektifisert er tradisjonelt knyttet til femininitet. Når det begjærlige blikket rettes mot mannen, må han bruke mange mekanismer for å tviholde på posisjonen som macho. For eksempel er det en scene i «Candy Shop» der 50 Cent står i glinsende, bar overkropp. Da står han i fare for å bli oppfattet som homoerotisk, og må pøse på med machomarkører i form av villige damer, forklarer Djupvik.
Video vixens
Hun mener å se at kvinner som slår seg opp som rappere mister særpreg og ender opp som mer og mer like, som «video vixens», dansere i sin egen video. Kroppsfokuset er gått såpass langt at det er få grenser igjen å bryte.
– Ta Nicki Minaj i «Anaconda» - en video jeg har et ambivalent forhold til. Hun signaliserer at hun har kontroll og har det gøy, og det er fair enough. Samtidig er det veldig glossy og ekstremt kroppsfokusert.
Djupvik framholder at hiphop i startfasen for rundt 35 år siden var en protestsjanger, født ut av sosial urettferdighet, undertrykking og rasisme. Lenge var det rom for en rekke roller, som den religiøse eller akademikeren. Så kom det kommersielle gjennombruddet.
– Tricia Rose, professor i Africana studies ved Brown University i New York, mener at hiphop etter det kommersielle gjennombruddet har blitt fastlåst i det hun kaller «The Trinity: Gangsta, pimp & ho», forteller Djupvik.
– Mange svarte i USA er opprørt over at de reduseres til tre arketyper.
Forventninger til begge kjønn
– Er handlingsrommet større eller mindre for menn?
– Jeg mener begge kjønn har for lite handlingsrom, men på litt forskjellig måte. For kvinner går det mye på utseende og at man må være stereotypt sexy for å oppnå suksess. For menn forventes det en type «autentisitet» – man skal være en ekte rocker eller en ekte singer-songwriter. Problemet er at dette imaget er vel så konstruert som noe annet. Stiller man på scenen i t-skjorte og jeans, er det et bevist valg, mener Djupvik.
Hun tror det er tabu for mange mannlige artister her i Norge å være teatralsk, selv om artister som Mo begynner å få oppmerksomhet.
– Jeg synes også for eksempel Karpe Diem, med sangen «Tusen tegninger», utfordrer tanken om at alle gutter i 20-åra er ateister.
Djupvik håper at vi i framtiden vil se mer bredde i uttrykket.
– Det er greit med damer som spiller på utseende og sex, men også at det skal bli mer akseptert å gjøre det på en annen måte. At vi snakker om det kan forhåpentligvis inspirere til større mangfold.
