– Da jeg var mellom 20 og 25 år gammel, var jeg mye på ski og laget også skifilmer. Jeg savnet den tiden og tenkte jeg kunne lage en film fra Alpene, forteller Ruben Östlund.
Ifølge flere kritikere har han vært en av Nordens aller fremste filmregissører de siste årene. Han vokste opp i Göteborgs skjærgård, og etter videregående var han sesongarbeider i Alpene. Han kjørte på ski, filmet sine venners skistunts og laget flere skifilmer. Mange skiinteresserte kjenner filmserien «Free Radicals», som Östlund sto bak.
Etter filmstudier hjemme i Göteborg, fikk han et internasjonalt gjennombrudd med spillefilmen «De ufrivillige» i 2008, der konflikten mellom fellesskapet og individet er det sentrale temaet.
Samme tema, på familienivå, finner vi også i den nye «Turist», der både dagens menn og moderne kjernefamilier får gjennomgå.
LES ANMELDELSE av «Turist» her
Mandag kveld denne uka kom den internasjonalt bejublede regissøren rett fra Værnes til Prinsen kinosenter. Han hadde en uendelig lang flytur fra Los Angeles bak seg. Men 40-åringen var i toppslag og snakket intenst om sin nye film da vi møtte ham før han skulle opptre foran publikum på førpremieren.
Heidundrende snøskred
– Jeg reiste på business class, og da er det jo mulig å sove på flyet, sier han.
«Turist», som allerede har fått pris i Cannes og gode kritikker foran dagens norske premiere, starter med et heidundrende snøskred. Den svenske kjernefamilien som er filmens hovedpersoner, sitter på en uteservering og ser på skredet med begeistring. Men raset nærmer seg raskt. Familien blir redd for å bli begravd, og panikken bryter ut. Familiefaren stikker av for å berge sitt eget skinn og overlater kone og to barn til seg selv. Han gjør seg skyldig i den største synden en mann kan begå.
Raset viste seg å være ufarlig, og alle kommer uskadd fra det, fysisk sett. Men det skal vise seg at de psykiske sårene er store.
– Før jeg gikk i gang med filmen, så jeg et klipp på Youtube som viser en lignende situasjon. En gruppe mennesker står og ser på et snøskred og jubler over hvor vakkert og storslått det er. Plutselig er raset så nær dem at de får panikk. Så kort er avstanden mellom fascinasjon og frykt. Naturkreftene er fantastiske når vi ser dem på avstand, men skremmende når de kommer nær, sier Östlund.
Han diskuterte filmideen med en skuespillerkompis og snakket om at han kanskje skulle plassere en kjernefamilie i en slik situasjon.
– Kompisen min ringte meg dagen etterpå og sa at «enn om pappaen stikker av når han blir redd». Dermed var utgangspunktet for «Turist» klart, forteller Östlund.
Stordalen sa nei
Han fikk med seg svenske Johannes Bah Kuhnke i rollen som familiefaren Tomas, norske Lisa Loven Kongsli i rollen som kona hans, Ebba, og Kristofer Hivju i en viktig birolle som gammel skikamerat av Tomas.
De dro til skistedet Les Arcs i Frankrike for å ta spektakulære skibilder i storslått natur. Og til hotellet Copperhill i Åre for å filme klaustrofobiske familiescener i luksuriøse omgivelser.
– Copperhill var et fascinerende sted å filme. Jeg spurte eieren, Petter Stordalen, om han ville investere i filmen, men han sa høflig nei takk fordi film ikke er hans område, forteller Östlund.
– Skihoteller og skisteder i Alpene er iøynefallende metaforer for kampen mellom natur og sivilisasjon. Menneskene forsøker å temme naturen ved å bygge heiser, preparere løyper og sprenge ut snø for å hindre at mennesker blir tatt av skred. Men naturen kan slå tilbake. Det finnes alltid en potensiell fare ved å begi seg opp i slike fjell, sier Östlund.
Vil ha flere skilsmisser
Han hadde tre målsettinger med filmen:
– Jeg ville lage den mest spektakulære snøskredscenen på film noensinne. Og jeg ville øke antall skilsmisser. Opprinnelig ville jeg også redusere turismen til Alpene. Men den siste målsettingen gjør at kompisene mine som liker å reise dit, blir sure, så den har jeg strøket.
Östlund ler. Filmen viser at han har en egen evne til å se det komiske i situasjoner folk opplever som ubehagelige. Under førpremieren mandag humret publikum hele veien, selv om det som skjer er nokså trist.
– Filmen din inneholder flere svært pinlige episoder?
– Ja. Jeg synes det pinlige ofte er morsomt.
– Samtidig ligger det et dypt alvor under alt sammen?
– Under forarbeidet til filmen fant jeg forskning som viser at skilsmisseprosenten blant ektepar som har opplevd krisesituasjoner sammen, flykapringer, for eksempel, er høyere enn vanlig. I krisesituasjoner kommer overlevelsesinstinktet frem i oss, og det kan gi seg mange utslag. Når overlevelsesinstinktet slår inn, forsvinner kulturen ut.
Menn overlever oftest
– Og mannen er verst?
– I filmhistorien er det mannen som heltefigur som dominerer, mannen som alltid hjelper andre. Men når man ser på alvorlige ulykker, fra «Titanic» til «Estonia», viser det seg at det er mennene som oftest overlever. Det skyldes nok ikke bare at mennene er fysisk sterkest. Det har med instinkter å gjøre. Kvinner er også opptatt av å overleve, men de må først ta vare på barna.
– Men Ebba, kona til Tomas, er heller ikke en enkel person?
– Begge sitter helt fast i sine roller som mann og kone. Alle parforhold inneholder et aspekt av manipulasjon.
– Skammen Tomas føler etter at han stikker av fra familien gjør alt sammen enda verre?
– Vi lever i en æreskultur også i den vestlige verden. Begreper som heder, ære og skam er universelle, selv om de kan gi seg ulike uttrykk i ulike kulturer.
– Jeg tror personer som opptrer slik i krisesituasjoner, mister sin egen identitet. Men jeg ser samtidig det humoristiske aspektet ved en slik skam, sier Östlund.
Svikter seg selv
– Snakker vi nå om personer, hovedsakelig menn, som handler i strid med sitt eget selvbilde?
– Ja. Og det må være noe av det mest smertefulle man kan oppleve.
– Hvorfor har svensk og dansk film en så mye sterkere posisjon, mange vil også si gjennomgående høyere kvalitet, enn norsk?
– Jeg tror Norsk filminstitutt må oppmuntre til innovasjon og mot. Nå har jeg en følelse av at de forsøker å kontrollere frem filmene. Dermed kan ikke filmregissørene nå et høyere nivå enn dem som sitter og bestemmer. Men det finnes gode norske filmer. Jeg liker virkelig Joakim Trier, og jeg har stor tro på filmskapere som Mariken Halle og Guro Brusgaard.
Sier Ruben Östlund før han løper inn på Prinsen kinosenter for å se sin egen film enda en gang. Etterpå inntar han og Kristofer Hivju scenen. Begge snakker humoristisk og løssluppent om den triste historien om mannen som lot familien i stikken.