Så er det akkurat det vi fornemmer når jernbanestasjonen skrumper inn til en småbystasjon, når en del av Munkegata snevres inn så den knapt rommer et 17. maittog, når et museum med nasjonal status står uten heis og plassmessig deler skjebne med andre museer som ikke får vist det de har på grunn av altfor små lokaler.
I kontrast til storbyplanene om høyhus på Tempe og den gamle ambisjonen om å utvide Elgeseter gate til 34 meters bredde, er det ting som tyder på at byen ikke helt har tilpasset seg sin størrelse; at den ikke tar hensyn til, eller innser, sin betydning og sine kvaliteter. Ingen steder i Norge er det så mye byhistorie som her, men Trondheim mangler fortsatt et sted som forteller og formidler denne historien i en oversiktlig og konsentrert form.
Det manglende bymuseet kan lett tolkes som et fravær av historisk stolthet og interesse. Veitene kan også brukes som et eksempel på det. Mens vi på reiser i utlandet oppsøker trange og smale gater og smug i sjarmerende gamlebyer, lar Trondheim veitene ligge som forsømte bakgater, uten liv og attraktiv virksomhet. Mange av dem har fått sitt idylliske potensial ødelagt av hullete asfalt, søppelkasser og skjemmende ventilasjonsanlegg.
Et prisverdig forslag om å fortsette steinsettingen av veitene, ble nylig møtt med en surmaget protest om at dette ville hindre den universelle fremkommelighet. I dag er det ikke brostein, men mangel på aktivitet og trivsel som begrenser ferdelsen i veitene, Trondheims viktige kulturminner fra middelalderen.
Flere steder snur byen baksiden til der alt ligger til rette for ny bruk, folkeliv og trivsel. Et slikt sted er kaifronten mot Kanalen, som i dag er et lite brukt, et nesten avglemt område. For noen år siden tok Fjordgatas velforening riktignok et initiativ til å aktivisere nordsiden av bryggene, med butikker og restauranter mot sjøen og kveldssola.
Det førte ikke særlig frem. Stadig er det like ensomt å nyte denne kvaliteten for den som legger spaserturen langs kaiene mellom Jernbanebrua og Fjordgatas allmenning. Det gjelder for såvidt også fra Ravnkloa og videre vestover langs kaiene, selv om noen vil tolke en nattlig striptease-klubb som et lyspunkt der.
Trondheim vokser både i bredden og høyden. Spørsmålet er om vi mentalt klarer å følge med, eller om at vår gamle by fortsatt føler seg som liten - og er lykkelig med det?
