For 50 år siden brydde de færreste seg om utslipp av karbondioksid, og ingen hadde lansert begrepet «bilfri by». Det var bare å gasse på så lenge det skranglet og gikk, og høsten 1964 gjaldt det igjen å få kjøretøyet i orden til vinteren som lurte om hjørnet.

Tanker om klima og miljø fikk ennå vente noen år. Søkelyset var satt mot sikerheten langs veiene. Bilen skulle holdes stødig på glattis og vinterføre, og bilisten måtte sørge for både å se og bli sett. Da var det andre hensyn som måtte vike, og det ble knapt plass til fotgjengere og syklister der bilene breiet seg.

Så sentralt som mulig i byen hadde Trøndelag Bilbransjeforening lyskontroll på Torvet to dager i oktober, og den øvre delen av Munkegata ble fylt i hele sin lengde og bredde av biler med lysene tent. I mer eller mindre riktig vinkel, viste det seg, for av 532 kontrollerte biler den første kvelden, måtte 388 få lyktene reparert eller justert.

Veigrepet var naturligvis også viktig. Piggdekk var ifølge bilbransjen tidens løsen for å holde bilen trygt på rett kurs. Oppfinnelsen var først tatt i bruk i Finland i 1957, og i løpet av de første årene av 60-tallet hadde ca. ti prosent av de norske bilistene gått over til piggdekk. Skiftingen fra sommerdekk foregikk bokstavelig talt som dekkskifte, det vil si omlegging på samme felg. Dette var såpass tungvint at flere tok til orde for å holde seg med to sett hjul, ikke bare to sett dekk. Adresseavisen mente det var «grunn til å spekulere i problemet: Vinterdekk eller vinterhjul», mens leverandørene ikke var i tvil og oppfordret til kjøp av komplette hjulsett med det samme.

En åpenbar fordel med piggdekkene var at de slet mindre på asfalten enn kjettingene, som svært mange ennå tydde til når veiene ble glatte. I forskriftene het det riktignok fortsatt at «snøkjetting alltid skal medføres når man kjører på snø- eller isdekket vei».

«Piggkjettinger koster Trondheim kommune titusener hver vinter,» het det i avisen, som siterte overingeniør Hans Sørum på at bruk av kjettinger var «vandalisme mot gatedekket» og en «vederstyggelighet som burde vært forbudt». På Elgeseter bru hadde Trondheim Ingeniørvesen lagt et ti cm tykt toppdekke, som bare etter to vintre var slitt ned, og dype hjulspor var blitt vanlig langs byens gater og veier. «Det blir jo omtrent som å sette folk med pigghakker å gå løs på våre kostbare asfaltdekker,» uttalte Sørum.

En overgang til piggdekk var med andre ord et gode for den offentlige økonomi. I Tyskland var det imidlertid allerede gjort undersøkelser som viste at piggdekkene heller ikke fór så skånsomt frem mot underlaget. Med stadig flere piggskodde biler ble dette med årene et problem også i Trondheim kommune. Lenge gjaldt bekymringene først og fremst den dyre asfalten som stadig måtte erstattes, mens bevisstheten om skadevirkninger på luft og miljø lå lenger inn i fremtiden. I Adresseavisen kom svevestøvet inn i trafikkdebatten først 20 år etter at piggdekkene fikk sitt solide feste.

Ennå kunne man hoste litt av eksos, men ikke av fine partikler av sot, tjære, gummi og asbest.