Kapittelet hadde ligget der ulest mellom favoritter som «Lotta har unykksdag» og «Vi har det så fint når det er jul». Fram til nå hadde jeg hoppet glatt over det. Men tiden går og yngstedattera har begynt å lese. Dermed var det ingen vei utenom. Forsøk på å lure det til nok en gang ble avslørt og hun ville at vi skulle lese kapittelet «Lotta er negerslave».

Heldigvis, h-e-l-d-i-g-v-i-s, la hun seg til rette i armkroken og hvilte øynene i noe hinsidig i stedet for å forsøke å følge med på teksten. Hun drømte seg inn i Astrid Lindgrens verden slik hun har gjort så mange kvelder. Lindgren er tredjegenerasjons heltinne i familien – hun har skapt bilder, karakterer og verdier hos oss alle her i gården. Lotta på lik linje med Marikken og Pippi. Den litt håpløse lillesøsteren full av fark og temperament har vakt både forskrekkelse (hun stjal fru Bergs sykkel) og varm triumf (hun berga jula da pappaen ikke rakk juletresalget). Hun er en sann fryd å lese – frodi hun ikke er til å stole på. Hun har darkness – og det fenger både de yngste og de som leser for dem. Vi må ofte ta en prat om hvorfor Lotta gjorde som hun gjorde – og at søsknene og mammaen og pappaen var glad i henne likevel.

Nå lå vi der på jenterommet til seksåringen, høstkvelden mørk der ute bak gardinen og lyset varmt og gult fra leselampa, og skulle kose oss med kapittelet «Lotta er negerslave». Opplegget er at Lotta får firt ned kjøttkaker gjennom pipa på lekestua – og at det da kommer mye sot på kjøttkakene. Dette havner i fjeset til Lotta som dermed blir svart i ansiktet og da en negerslave i barnas uskyldige lek. Lille Totte begynner å gråte fordi han tror negerslaver er farlige. Mammaen til Lotta liker heller ikke at Lotta er svart i ansiktet «Mamma var visst også redd for negerslaver, for hun slo hendene sammen og sa: –Milde måne som du ser ut!»

Det var et vanskelig kapittel å lese. Jeg reagerte kroppslig med både opprørt sinne og ambivalensen som følger med når man kjenner på moralske grenser. Bestyrtelsen over hvordan denne leken må oppfattes av mørkhudede lesere av kapitlet blandet seg med relativiserende tanker om at dette var verdenen de levde i på 60-tallet da boka ble skrevet. Hvem er jeg til å dømme over 50 år gamle fiktive barns uskyldige rollelek. Ta deg sammen, mann.

Men det gikk bare ikke.

Det første jeg gjorde var å droppe N-ordet. Å introdusere en nedsettende rasebenevnelse hos en seksåring, som sikkert ikke har tenkt tanken om at noen farger er bedre enn andre, ville jeg rett og slett ikke gjøre. Dermed ble det «slave» i stedet for «negerslave». Et slags kompromiss mellom moralisten og relativisten i meg. Men jeg var ikke bekvem i det hele tatt. En ting var at jeg var opprørt over den likeframme bruken av ordet negerslave. Underteksten er dessuten at ungene synes det er skummelt med svarte folk. Lotta må synge lille Totte i søvn og overbevise ham om at hun var Lotta – og ingen svart negerslave.

Tvilsomme, ubetenksomme og kunnskapsløse holdninger til andre kulturer og hudfarger er et kjent tema i den offentlige samtalen. Vi er vare på hvilke holdninger vi overfører til ungene. Mine to største forfatterhelter i barndommen, Astrid Lindgren og Thorbjørn Egner, har begge skrevet kapitler og sanger som mange nå mener bør endres. Pippis pappa – negerkongen er blitt døpt om til bare «konge» av SVT i deres nyeste dvd-versjon av tv-serien «Her kommer Pippi Langstrømpe». Thorbjørn Egners «Visen om vesle Hoa» ble i 2006 tatt ut av den nyeste utgaven av «Kaptein Sortebill og 40 andre Egner-viser». I begge disse tilfellene er det i samråd med familien til de avdøde forfatterkjempene at de støtende ordene og visene blir redigert eller fjernet.

Journalisten i meg får fnatt av omskrivinger, sminking og tillemping i det tekkeliges tjeneste. Samfunnet må tåle å forholde seg til andre tiders holdninger. Er det ikke mer oppbyggelig for ungene å få innblikk i gamle dagers forkrøplede syn på mørkhudete? Det er jo min egen unnvikende og praktiske holdning til leggeritualet som gjør at jeg ikke orker å ta en runde om holdningene til mørkhudede i 60-tallets Sverige.

Og: er det ikke er uting å revidere det upassende fra kanoniserte forfattere? Hvor havner vi da? Mye interessant kan gå tapt om moralpolitiet ettergår kunstuttrykk med det til enhvertid gjeldende normbarometer. Brenning av bøker, storming av kirkekunst, sprenging av buddhastatuer – det er effektive nøytralisatorer i enhver sensurdiskusjon.

Slike motstemmer førte meg ut i en ropende ambivalens etter å ha lukket boka og sagt god natt. Er jeg overfølsom? Hvorfor har ingen kommentert dette kapittelet i en Lindgren-klassiker?

Jeg som til og med leste filosofen Michel Foucault til øyet ble stort og vått i min ungdom og innså at alt er diskutabelt og at «sannheter» i verdispørsmål alltid må skrives med hermetegn. Moralsk forarget? Hah! – bare en funksjon av tida og ikke noe å stole på.

Denne skråsikre verdinøytrale unge mannen ble lett feid av banen av en pragmatisk nygammel pappa. Skråsikker relativist mot ambivalent pragmatiker – det er slik tiden virker på mennesket. Blussende og med muligheten til å starte en stor og uoversiktlig debatt la jeg ut bilder fra boksidene på Twitter med følgende tekst: «Kveldens lesing på senga var en nedslående opplevelse. Sensurerte det drøyeste, men underteksten direkte smakløs». Reaksjonen var … fraværende. En kommentar fra Stephani Davadi, en norsk-spansk danser, musiker og dj i Trondheim. Hun skrev: «Shit».

Den fraværende twitterdebatten overrasket. På et morgenmøte i kulturavdelingen diskuterte vi Lotta-kapittelet. De samme grenselinjene kom opp: forargelsen over nedsettende språkbruk vs. beskyttelse av åndsverket slik det er laget av kunstneren. En journalist sjekket ut saken (les på kultursidene i dagens avis) og kan fortelle at Lindgrens arvinger nå kutter kapittelet fra framtidige utgivelser av Lotta i bråkmakergata.

Er det historieomskriving eller er det en klok vurdering?

Jeg fant ut hvor mine egne grenser gikk den kvelden. Dermed må jeg vel stille meg på sensursiden i denne saken. Noen ganger er det klokt å korrigere feil – i alle fall når det handler om holdningene vi overfører til ungene. Det er kanskje ikke verdens mest frittenkende posisjon. Men å handle etter klare følelsesmessige signaler kan vel være en vel så god rettesnor som noe annet – når alt likevel flyter?

Om følelser ikke er godt nok kan man gå til det andre ytterpunktet: Språkrådet.

Språkrådet har fått kritikk for ikke å være kritiske nok til sensitive ord, som for eksempel neger.

I dokumentet «Sensitive ord», som Norsk språkråd vedtok i 2001, heter det blant annet: «Det er ikkje ei oppgåve for Språkrådet å prøva å gjera språket ’politisk korrekt’ ved å setja ord på indeks. Dét er det snautt mogleg å få til, og det fører dessutan lett til meiningspress og hykleri og til at orda lever vidare med eit tvitydig, uoffisielt ’forbods’-stempel. Ei betre løysing er å satsa på toleranse og folkeskikk.»

Det var folkeskikken som slo inn for min del. At selv heltinnen Astrid Lindgren kunne glippe på folkeskikken overfor andre kulturer kan være fortrøstende i en tid der vi utfordres av fremmedfiendtlighet, men også velbegrunnet angst for barbariet i for eksempel IS. Vi må huske folkeskikken – og vi må være villige til å justere oss om det vi tenkte i går ikke holder vann i dag.

Lotta kan mange ting hun. Her har hun startet en liten moralsk debatt.

I smug.