- Jeg er impulsstyrt, og må bare følge innfall. Om jeg ikke får utløp for det og ikke får gjennomført visjonene mine, er det noe som strander inni meg, sier Erlend Viken.
Som musikalsk hjerne i Soup, bandet som med for øvrig skiftende besetning har holdt det gående i ti år, har 32-åringen fra Buvik meislet ut en tydelig musikalsk identitet over seks album. En identitet som har høstet sammenligninger med navn som Sigur Rós, Sufjan Stevens og Pink Floyd.
Melankolsk DNA
- Melankolien ligger i DNA-et mitt. Jeg har prøvd å lage skikkelig glade poplåter for å utfordre meg sjøl, men det låter både dårlig og falskt, mener han.
Forrige uke ble Soup tildelt Åge Aleksandersens Ramp-stipend på 250 000 kroner. Selv om søknaden var knyttet til én låt, kaller Viken stipendet en arbeidsseier, og håper det er en anerkjennelse av at bandet har levert godt og jobbet målrettet over tid.
Vanskelige episoder
Det vil likevel være feil å si at kurven har gått jevnt oppover for Viken og Soup. På grunn av ulike personlige utfordringer og episoder de siste årene, mener han selv han er blitt mer tankefull, bekymret og reservert. Det har også stått i veien for framdriften til bandprosjektet, selv om den kreative prosessen er like voldsom og altoppslukende som før - Viken karakteriserer seg selv som «manisk» når han dykker ned i musikken.
Glemmer søvn og mat
- Det er enten full pupp i dagevis, fullstendig isolert med musikken, uten søvn eller mat til tider – eller så er det ingen musikk i det hele tatt, forteller han. For Viken er musikken både hans viktigste terapeut og fluktmulighet, samtidig har den vært en destruktiv kraft som har ødelagt flere relasjoner.
- Det er ikke lett å forholde seg til en som setter musikalsk skapelse øverst på prioriteringslista. Jeg sliter også ut meg selv på grunn av søvn- og matmangel. Samtidig blir jeg euforisk og gira av det påfyllet musikkskapinga gir, sier han, og legger til at det hele får ham til å føle seg som en spillegal eller rusavhengig.
- Jeg har foreløpig ikke funnet noen måte å unnslippe dette på. Det er bare sånn.
Det er derfor lite planlegging som ligger bak de kunstneriske valgene. Erlend Viken har ikke troen på «strategisk kreativitet». Impulser, derimot - ofte får de form av nattlig komposisjon. Ideene faller inn i hodet når han ligger i senga og burde ha sovet. Da får mobilen kjørt seg. Viken drar fram telefonen og spiller av et nyere opptak av tvilsom lydkvalitet.
- Her har jeg tydeligvis funnet et piano før jeg sang inn melodien. Som regel drar jeg så fort som mulig hit til øvingslokalet når jeg får en idé, og får ned et ålreit opptak, forklarer han. Sangens endelige form er ofte ulik utgangspunktet, men det er som regel lett å spore grunnmelodien til det første natteopptaket.
Knyttet til sangene
- Når kommer bandet inn?
- Når jeg har spilt inn en arrangert skisse. Gjerne gjort litt fort og spilt litt dårlig, sånn at jeg ikke blir for glad i den.
- Fordi det er vanskelig å slippe andre til?
- Ja, det er nesten det. Jeg har jo et indre bilde av hvordan det skal høres ut til slutt. Dersom det bandet gjør ikke stemmer med det bildet, blir jeg stressa. Det kan være vanskelig å ta det nødvendige steget tilbake, det som gjør deg i stand til å innrømme at et annet resultat enn det du først så for deg, kan være det beste. Men jeg jobber med saken, det er en prosess under stadig analyse, humrer han.
- Hvordan er det å høre de første Soup-platene?
- Det er aldri en lidelse, om det er det du mener, men det kan være emosjonelt. Det kan sende meg tilbake til et eller annet jeg sto midt oppi der og da og som kanskje var litt kjipt. Da kjenner jeg melankolien i det, da kommer jeg veldig nær mitt eget liv. Men jeg står inne for alt jeg har gjort, og angrer ikke på noe.
Kritisk til Rock City
Resten av bandet er kommet til øvingslokalet, det er en halvtime til Viken, Thomas Nyborg, Ørjan Langnes og Jan Tore Megård skal kjøre til Namsos og Rock City for å motta stipendet og holde konsert. Det spøkes om at bandet må bære utstyr, mens sjefen sitter i sofaen og babler om kunsten sin.
- Jeg har jo ment mitt om Rock City, så kanskje er det hyklersk av oss å spille der, antyder Viken. Han og bandet er enige om at pengene som er tilfalt Rock City hadde kommet bedre til nytte i andre deler av musikkbransjen. For eksempel hos det ungdomshuset Lagre', som tidligere i høst var truet med nedleggelse på grunn av anstrengt kommuneøkonomi – noe som blant annet skyldes kommunens forpliktelser overfor Rock City.
- Man burde heller satset på grasrota, Lagre' er en bra ting som kunne blomstret med mer midler. En ildsjel der kunne gjort mye med en brøkdel av de samme pengene mellom hendene, mener de.
Slakter musikkonkurranser
Men ingen i bandet klager på vegne av Soups muligheter og posisjon. De selger ok, musikken blir stadig bedre likt av stadig flere, de trekker folk til konserter. Det største bransjesinnet sparer Viken til musikkonkurranser på tv.
- Alt skal konkurranseutsettes og juryeres – helt ned i barnealder, mener Viken, som skriver masteroppgave i medievitenskap om konkurranseutsetting av barns musikalske tilnærming. Han mener det er forkastelig at voksne lager industri av noe som ikke burde framskyndes eller tukles med.
- Det er viktig at barn får lov til å finne seg selv først, at de ikke skal dømmes og formes. At barn selv synes det er gøy med show og opptreden, er ikke så rart – de ville sikkert spist lakrisbåter til middag også om de fikk bestemme selv. Men voksne burde vite bedre, sier han.
- En tolvåring trenger ikke en tommel opp eller ned fra en eller annen jury, hun trenger å prøve og feile. Jeg var 20 før jeg visste hva jeg ville og om jeg hadde noe å komme med, sier Viken.
Duun og røttene
Det kanskje mest overraskende steget i Soup-karrieren til nå, var utgivelsen «Duun» fra 2012, der det ellers engelskspråklige bandet gikk til en av Trøndelags største forfattere for inspirasjon.
- Det vart noe jeg hadde tenkt på lenge. Jeg skrev særemne om Olav Duun i sin tid, eller, det var vel rettere sagt en avskrift av broren min sitt særemne, ler han. Og det var nettopp bror Hallvard som ble bedt om å skrive tekstene, basert på Duuns forfatterskap.
- Det var et fint samarbeid mellom oss. Ingen søskenkrangling, så antagelig et tegn på at vi er blitt voksne, sier Viken, som forteller at Duun var blant de stabile holdepunktene i en omflakkende barndom. Familien bodde både i Troms og Østfold, men hadde faste ferieturer til Nord-Trøndelag.
- Vi brukte å dra til Steinkjer og Kolvereid, det representerte noe solid og rotfesta i livet mitt. Mange i storfamilien leste Duun, og forfatterskapet hadde gjenklang i landskapet der oppe. Han henger nøye sammen med oppveksten min og opphavet mitt, forklarer han.
Kobler av i naturen
At en som har glede av Duun også vet å sette pris på naturopplevelser, er ikke overraskende. Viken forklarer at han kun klarer å koble helt av når han er ute i naturen. Ellers i året går tankekverna konstant, men når han er i kontakt med naturen blir han eksistensiell og «ekstremt enkel i hodet».
- Da vender jeg ofte tilbake til hvordan vi jager etter konstruerte tilfredsstillelser, mens det i realiteten er noen veldig enkle faktorer som egentlig betyr noe, sier han, og nevner det å drikke ferskt fjellvann, ligge under åpen himmel og høre ørreten plaske, mens vinden suser i trærne - satt opp mot livet i byen; blek i huden, stadig utilfreds med egne prestasjoner i et oppjaget samfunn. Viken har en stor lidenskap for ørretfiske og foredling av fangsten.
- Jeg har blant annet bygget et røykeri som jeg bruker til røyking av ørret. Det er den mest eksklusive og rene maten jeg noen gang har produsert selv, det gir meg en stor lykkefølelse!
Prøver i utlandet
Med stipendet får Soup mulighet til å ta et steg videre, først og fremst ønsker de å turnere mer i utlandet. Bandet får mye bra feedback fra Europa, men planene har vist seg å være vanskelige å realisere.
- Vi har jobbet med distribusjon og booking, men når det ene leddet nesten har vært på plass, har det andre falt bort. Vi trenger begge deler, og håper det skal gå i orden nå.
