I Shakespeares originale «Hamlet» er Rosenkrantz og Gyldenstern bipersoner, gamle venner av prinsen som innynder seg hos Hamlet på oppdrag for hans onkel. De er så like at de andre på hoffet nesten konsekvent forveksler dem.
Tom Stoppards stykke fra 1966 følger omtrent samme handling som originalen, men med denne duoen som hovedpersoner. Her er de to selv forvirret om hvem som er hvem av seg selv. De er forvirret om det meste angående intrigene på hoffet. De har fått et oppdrag, men hva er egentlig oppdraget og hvordan skal de selv klare å komme best ut av dette?
Det ender svært dårlig, som stykkets tittel antyder, og i en sluttscene preget av død og fordervelse, spør Rosenkrantz og Gyldenstern seg om når alt gikk feil, om de på noe tidspunkt kunne ha endret sin skjebne.
Det kunne de neppe, og i så fall ville publikum blitt snytt for mye absurd komikk og elevert tullball. Ikke bare tullball heller, de pussig-filosofiske samtalene mellom Rosenkrantz og Gyldenstern har mye til felles med Vladimir og Estragon i den absurde klassikeren «Mens vi venter på Godot».
Kvamtrø og Hellesnes imponerer med konsis tilstedeværelse i de utfordrende og teksttunge hovedrollene. Imponerer gjør forresten hele ensemblet, med unge og voksne amatører i en oppsetning der instruktør Trond-Ove Skrødal ikke har gått for snarveiene. Alt er med, fra storstilte actiontablåer til de nære øyeblikkene.
En kan ikke forvente at en amatørtrupp klarer å spille ut alle stykkets muligheter, som fordrer tempo, timing og mimikk på høyt nivå. Men de klarer imponerende mye, og spiller ut overdådige følelser og brutal komikk i et lekent kostymedrama med en scenisk løsning der skuespillerne spiller med publikum på de fleste kanter.
To og en halv time (med pause) virker kanskje skremmende på noen potensielle publikummere, men tiden fyker av gårde. Dette er vel verdt å få med seg, mens vi venter på Hamlet, høsten 2015.