Begge kveldene til Weill-forestillingen i Theatercaféen i helgen ble utsolgt, og den var vel verdt oppmøtet.
Mari Haugen Smistad og pianist Åsmund Flaten har satt sammen en fin konsert, med et personlig utvalg av Weills sanger. Uten teatralske effekter, uten publikumsfrieri, uten politiske utlegninger. Bare Weills sanger, seriøst og dyktig formidlet, bundet sammen av Haugen Smistads faktaorienterte mellomstikk. Den personlige og upretensiøse stilen kler konserten, som kan utvikles til en mer fullverdig forestilling med en profesjonalisering av rammeverk og mellomtekster.
Åsmund Flaten er en dyktig og lydhør pianist, som kan sin Weill, og som kan sin rolle. At Haugen Smistad kanskje er den dyktigste musikal-tolkeren med base i Trondheim visste vi. Men vi skjønner at hun har hatt behov for å vise seg fra en dypere, mer seriøs side, enn i de mer fartsfulle forestillingen vi er vant til å oppleve henne.
Hun synger like greit på engelsk og tysk som fransk og norsk, går dypt og seriøst inn i sangene, intensiteten kommer innenfra og nerven stiger gradvis gjennom hver enkelt sang, og gjennom konserten som helhet.
Konserten dekket Weills karriere fra 1928 til 1949, fra «Tolvskillingsoperaen» til «Lost In The Stars», bare med motsatt kronologi. Grepet er sannsynligvis gjort for å gi konserten en naturlig stigning. Forestillingen styrer unna de fleste av Weills aller mest kjente sanger, men siste del av konserten med «Youkali», «Surabaya Johnny» og «Salomosangen» sørget for en gripende og sterk avslutning.
Det er en fin tradisjon at teatrets faste stab og assosierte frilansere bruker Theatercaféen til overskuddspregede personlige prosjekter. Kanskje det er på tide å gjeninnføre lørdagsmatine-programmet? Denne konserten ville passet perfekt inn der.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL