– Sammen er vi livsfarlige, sa Herbjørg Wassmo da hun tirsdag fikk Blålysprisen 2014.

Organisasjonen Landsforeningen mot seksuelle overgrep. LMSO, ga henne prisen da de feiret sitt tiårsjubileum med et arrangement på Nordre gate.

Flere overgrepsofre snakket om at full åpenhet om slike forhold er helt avgjørende. Arrangementet gikk under mottoet «stortromme for åpenhet», og Carl Haakon Waadeland spilte trommer. Kirkens preses, Helga Byfuglien, sa at vi er kommet et stykke lenger i åpenhet i løpet av de ti årene LMSO har eksistert, men ikke langt nok.

Ekstraordinær innsats

– Herbjørg Wassmo har gjort en ekstraordinær innsats overfor dem som har opplevd seksuelle overgrep, helt siden hun skrev «Huset med den blinde glassveranda» i 1981. Den boka utgjorde en forskjell. Ingen hadde tidligere skildret seksuelle overgrep slik, og siden den gangen har hun vist fram det tause mørket i sitt forfatterskap, sa Aud Steinsbekk i LMSO da hun delte ut prisen.

Wassmo (72 år om få dager) selv fortalte ikke at hun var et overgrepsoffer før hun utga boka «100 år» i 2009. Der avslørte hun at romanpersonen som ble misbrukt av sin egen far, var henne selv.

Selvmordstanker

I «Disse øyeblikk» fra 2011 var hun enda mer åpenhjertig selvbiografisk. Det ingen som snakket åpent om slikt da hun var ung på 1950-tallet. Da hun utga den, fortalte hun at hun i 11-12-årsalderen gikk med selvmordstanker og et ønske om å ta livet av sin egen far.

– Det er en ære å få denne prisen fra dere som har stått på for sånne som meg. Hvis LMSO hadde vært der da jeg var liten, ville jeg kanskje forstått at det ikke bare var meg som opplevde slikt. Da kunne jeg vendt raseriet utover, i stedet for innover, sa Wassmo da hun fikk prisen.

Språket som våpen

Hun var opptatt av at ord er makt, at ord er fellesskap og at overgrepsutsatte nå kan bruke språket som et våpen og rope ut at skammen ikke er deres. Når man er åpen om det som har skjedd, har man også makt til å true overgriperen.

Til Adresseavisen sier Wassmo at hun trengte stor avstand til overgrepene hun opplevde som barn, får hun kunne skrive om dem.

– Jeg skrev en roman om menneskehandel, «Et glass melk, takk», som er min mest politiske bok. Da jeg skrev den, ble raseriet skrudd på, og jeg kunne behandle min egen historie litterært. Men jeg gikk et langt løp før jeg kom dit. Det var ikke terapi å skrive om egne erfaringer.

Medmenneske først

– Var det vondt å skrive om dette?

– Det skal være smertefullt å skrive romaner, og den smerten tok det altså mange år før jeg kunne gå inn i. Det er dessuten noe helt annet å fortelle om egne traumer i en avisartikkel enn å behandle det litterært. Da jeg skrev, måtte jeg behandle romanpersonen Herbjørg som en hvilken som helst annen person. Men når det gjelder denne saken, handler det først og fremst om å være medmenneske, sier Herbjørg Wassmo.

Etter sine to siste romaner har hun i flere intervjuer og på en rekke møter snakket om hvordan det er å bli utsatt for overgrep som barn.