Igjen sitter jeg og hører på Baltimore-dialekten. Igjen er det kriminalitet, mobiltelefoner og vitnesbyrd om livets mørke drifter. Det er ikke TV-serien «The Wire» denne gangen, men høstens absolutte mediesnakkis: Podcasten «Serial».

Det er lyden av oppnøstingen av en 15 år gammel reell drapssak presentert med de medrivende virkemidlene til en «who dit it»-krim. Det er helt umulig å slå av – og veldig lett å la stå på ettersom mobilen er den nye radioen. (les mer om «Serial» som radioens redning i Uke-Adressa)

Plottet – som det ville hett om det ikke var for at det faktisk har skjedd – er drapet på high school-eleven Hae Min Lee i Baltimore fra 1999. Et drap ekskjæresten, den populære sjarmøren Adnan Syed, ble dømt for og som han nå soner en livsstidsdom for.

Journalisten Sarah Koenig tok saken. Så til de grader at hun nå etter ett års graving har timevis med radiodokumentar som slippes hver torsdag. Denne torsdagen kom episode 10 i gravesaken.

Kildetilfanget er godt. Adnan snakker i telefon fra fengslet. Avhør og opptak fra rettssaken er gjort tilgjengelig og brukes for det det er verdt (og det er mye). Koenig og hennes team, satt sammen av folk med bakgrunn i Baltimore Sun og radiopodcasten This Amercian Life, jobber fremdeles med saken, selv om publiseringen er påbegynt. Lytteren er altså med på en uforutsigbar ferd inn i mysteriet, mens gravejournalistene jobber på spreng. Vi er fem millioner nå som hører på, snakker om og skriver om «Serial».

Det er en krimserie om virkeligheten, laget og publisert i sanntid.

Radiodokumentaren er uten egen radiokanal, men med enorm spredning på sosiale medier og Itunes. Den popkulturelle gjennomslagskraften sammenlignes nå med de identitetsdannende HBO-seriene på vanlig tv. Det er endeløse diskusjonstråder på sosiale medier, emneknaggene #serialpodcast, #freeadnan og #mailkimp samler buzzen på twitter. Den siste emneknaggen er en parodi på reklamen som går før hver episode. Akkurat så stort er dette fenomenet nå blitt.

At skaperne av serien ikke vet hvordan historien ender – og at karakterene i serien er virkelige folk, levende og døde, gjør at mye står på spill. I tillegg til å ønske at den rette mannen blir/er dømt for mordet blir Koenigs streben etter sannhet et ekstra identifikasjonspunkt. Vi er med på «laget». Det ene øyeblikket sikker på at Adnan har gjort det. Så sprer tvilen seg. Et nytt spor peker i en annen retning.

Hele tiden lytter vi med den sitrende erkjennelsen av at tragedien faktisk har skjedd. At rettssaken ble gjennomført . Og at «Serial» lages her og nå. Kanskje journalistene får hull på byllen akkurat nå? Hjernen lager bildene og trekker trådene mellom tidsepokene og moralen får trent seg. De bildene som fem millioner «Serial»-lyttere lager selv er en svimlende størrelse og en tøff konkurrent for enhver HBO eller Netflix-serie. «Content is king» og «go deep or go home» er slagordspregede motto for oss som lever av sanne historier. Sjelden er det bedre bevist enn i den dyptpløyende radiodokumentaren fra Baltimore.

I januar skal saken opp for en siste appell-domstol. Det er siste sjanse for den drapsdømte Adnan Sayed å få saken gjenopptatt. Sayeds advokat C. Justin Brown sier til Huffington Post at han tror domstolen ikke vil ta hensyn til den populære podcasten. Selv legger han imidlertid flere av Koenigs poenger til grunn for sin appell. Det er vanskelig å se for seg en appell-sak uten massiv medieinteresse. Her har «Serial»-skaperne både enorm innflytelse, men også et stort ansvar for menneskene de blottlegger i radiodokumentaren. Hva skjer med #freeadnan hvis serieskaperne og retten finner ut at alt tyder på at rett mann sitter i fengsel?

Publikums medvirkning er en viktig bestanddel i nye mediefenomener. Også her har «Serial» skapt halvhysteriske tilstander. Noen lyttere laget en publikumsdrevet «murdcrowd game» der vi alle skal kunne jobbe sammen med Koenig og finne sannheten gjennom felles innsats. Gruppen bak ideen har nå stoppet crowd sourcing-siden, ettersom de tidsnok skjønte at ikke gud og hvermann kan gå inn i en slik betent sak på samme profesjonelle måte som de erfarne journalistene.

Å avdekke virkeligheten er alltid bra. Å slippe løs en nettmobb på sakesløse enkeltpersoner i gjengen rundt drapsofferet funket ikke like bra.

Det er nok etiske dilemmaer å diskutere i kjølvannet av podcast-suksessen.

Noen formgrep som henter inspirasjon fra fiksjonens krimverden (retorisk musikk f.eks) kan kjennes smakløst for noen. Effekten er uansett at du blir revet med på flere følelsesnivåer når musikken spiller med verbalinnholdet. Det morbide i saken: kvelning, ungt offer, high school-tragedie kunne blitt misbrukt grovt, men jeg synes «Serial» forvalter det grusomme med verdighet. Men at det er langt til Baltimore og 1999 gjør det nok lettere å sluke uten for mange motforestillinger.

Norske lytteres moralske grenser vil nok heller settes på prøve om privatetterforsker Tore Sandberg gjør alvor av planene om å lage en podcast der hele Orderud-rettsaken dramatiseres. Planen er at skuespilere skal dramatisere et manus basert på rettsdokumentene. Tanken er nok at dette vil skape opinion for å få saken tilbake i rettssalen.

Nyheten om denne podcast-planen kom på scenen under Dokumentarfestivalen i Trondheim for noen uker siden. Festivalen ble en kjempesuksess og særlig mange unge engasjerte seg. Verden vil ha virkelighet. Og aldri før har det vært enklere å formidle den. Som avismann er det fascinerende å se sin egen bransje i økonomisk krise samtidig som håndverket vårt, å fortelle sanne historier, er i historisk god form. Dokumentarsjangeren har et stort oppsving nå når faktaorienterte mediehus etter hvert blir digitale medieprodusenter. Her ligger det store muligheter for gode historiefortellere.

Kunsten og virkeligheten er gjensidig avhengige av hverandre – og mange snakker om at berøringspunktene blir flere og flere. «Artivism» er et begrep som beskriver en samfunnsorientert kunst. I tillegg går det en dokumentarisk strømning gjennom litteratur og film.

Å bruke virkelige hendelser og liv i romankunsten ble maksimalt utnyttet i «Min Kamp» av Karl Ove Knausgård. Hans ekskone svarte opp den hemningsløse utleveringen med radiodokumentaren «Tonjes versjon» på NRKP2. Når jeg hører slike dokumentarer og leser slike bøker blir jeg helt fjetret. Det er noe med stemmen som forteller «sin» historie og som utleverer seg selv helt og holdent. Det er så lett å føle med og forstå den menneskelige grunntonen. Det er stor og universell kunst, selv om den er privat. Kanskje nettopp fordi den er privat.

«Første person entall» har en magisk tiltrekningskraft – og blogg, podcast, open mic er nye plattformer der gode historier florerer for tiden. Vi alle kringkaster dem via sosiale medier.

Under dokumentarfestivalen deltok forfatter og journalist Anna Lian med sin historie «Et julemirakel» – framført på Dokkhuset og senere sendt på NRK P2. En kvinne, en mic og en historie om ufrivillig barnløshet. Helt uten andre virkemidler enn sin egen stemme og sin egen historie snakket hun rett inn i hjertene på oss.

Selv scenekunsten preges av en faktadreining.

Denne uka ble Ingrid Storholmens bok «Tsjernobylfortellinger» nominert til en av verdens mest prestisjetunge litteraturpriser. Boka er blant annet bygget på vitnesbyrd fra atomtragedien i Hviterussland i 1986. Stykket dramatiseres på Nord-Trøndelag teater til neste år. Teatersjef Kjetil Kolstad uttalte onsdag til NRK at dokumentarbøker og faktiske hendelser spiller en større og større rolle på teaterscenen.

Det samme poenget ville Bastard-festivalen i Trondheim understreke med sine oppføringer av Breivik-stykket «Manifest 2083» og Azra Halilovics forestilling «Telling the Truth» med dokumentariske utforskinger av ettervirkningen av krigen i Jugoslavia.

Forfatter Storholmen kan være inne på en forklaring på denne tendensen: –Det er mye morfin i omløp i Norge i dag og da føler jeg det er viktig å skrive litteratur som berører, ikke underholder.

Tilgangen på underholdning er så enorm at det er de virkelige og gode historiene som står ut i mengden.