- Det var spesielt å se denne videoen, det er et tidsbilde som er sterkt når jeg ser det nå. Bildene er akkurat slik jeg husker det, sier Åge Aleksandersen.

Klikk på videovinduet til høyre for teksten for å se videoen

I musikkvideoen, som ble laget av rumensk fjernsyn og som ligger på YouTube, synger Aleksandersen, Kine Hellebust, Øivind «Elg» Elgenes og Steinar Albrigtsen revolusjonshymnen Nopti (Netter) sammen med den rumenske komponisten og musikeren Valeriu Sterian.

I januar 1990 besøkte de hovedstaden Bukarest i forbindelse med et Romania-prosjekt finansiert av Kirkelig kulturverksted og LO.

Måtte ligge på gulvet

- Da vi sjekket inn på hotellet fikk vi beskjed om at vi ikke kunne sove i sengene, men måtte ligge på gulvet fordi det kunne bli skutt mot vinduene. Det var et kort besøk på bare noen få dager, men det er noe av det rareste og mest intense jeg har vært med på, sier Aleksandersen.

Noen dager tidligere var Nicolae Ceausescu - Romanias enehersker og president fra 1965 - avsatt og henrettet sammen med sin kone, Elena.

Her kan du lese Ukeadressa-reportasje om Romania 25 år etter Ceausescu

- Friheten hadde kommet på besøk og jeg husker blant annet Marlboro man som red på hest gjennom gatene og delte ut gratis sigaretter. Det var et merkelig skue.

Musikeren Valeriu Sterian var en flink fyr og en smålegendarisk rockemusiker, sier Aleksandersen. Sangen «Nopti», som han laget allerede i 1974, var bannlyst under Ceausescuregimet, men ble brukt når opposisjonen marsjerte i gatene.

Under kampene i desember 1989, hadde Sterian trengt seg inn i TV-huset, og sammen med andre revolusjonære hadde han tatt kontroll over nyhetssendingene. Og noen dager senere skulle de norske artistene synge på en direktesendt nyhetssending. Eller, rettere sagt, de skulle mime til revolusjonshymnen som gikk «playback.»

- Det fullt oppbud med milits og væpnede vakter, og vi lurte jo på hva vi hadde havnet opp i. Det var så som med info om hva som skulle skje, og mens vi pratet med ryggen til kamera begynte det plutselig begynte å spille. Kine Hellebust, som skulle synge først, måtte kastet seg ut på gulvet for å rekke det.

- Var litt redd

I Bukarest møtte de representanter for flere organisasjoner, og fikk blodige historier fra tiden med Ceausescu. De møtte også familien til Valeriu Sterian, og ble vist rundt i Bukarest mens de ble filmet

Bildene i videoen viser sønderskutte hus, bål i gatene, massedemonstrasjoner. Og midt oppe i den historiske begivenheten, de norske artistene.

- Jeg kan jo se det ironiske i at folk som Elg, Kine, Steinar og jeg havnet opp i det der, jeg er jo ikke akkurat noen krigshelt. Jeg var flere ganger redd, det må jeg si, det var jo ikke spesielt trivelig å gå rundt i Bukarest de dagene der. Det var masse folk i gatene, diskusjoner, krangling og mange kontaktsøkende mennesker. Det var som å reise i en sort/hvitt-film.

- Hvilket forhold hadde du til Romania før dere reiste?

- Ikke annet enn at jeg hadde betraktet han gærningen Ceausescu og sett hva han hadde stelt i stand. Under besøket fikk vi se palasset hans, det føltes større enn Trondheim, og i de underjordiske veiene fikk vi fortellinger om helikopterpiloten som skulle frakte diktatoren og familien i frihet, men som gjorde akkurat det motsatte.

Før reisen til Romania hadde Sterian besøkt Norge, og sammen med norske artister hadde han spilte inn en kassett, dette var i kassettenes tidsalder, som ble solgt i butikker og på norske bensinstasjoner.  Låta «Netter» havnet på Norsktoppen. Og pengene fra kassettsalget gikk til revolusjonsbevegelsen.

- Møtte du Valeriu Sterian senere?

-Vi hadde kontakt på telefon og gjennom brev, men jeg rakk ikke å møte ham før han døde av kreft rundt årtusenskiftet. Valeriu var bra på engelsk og hadde turnert mye i utlandet, først og fremst i Øst-Europa, men også i Storbritannia og USA. Han var stor i det rumenske musikkmiljøet og hadde en omfattende platekarriere.

- Men videoen av dere har du ikke sett før nå?

- Nei, og det var artig å se dette nå, det var en en spesiell tid i livet mitt. Når jeg ser opptakene forteller det meg at det var spennende å få være med på det der. Jeg har flere ganger tenkt på å reise tilbake til Romania, men det har ikke blitt noe av. Line Sofie, datteren min, var der for en stund siden, og hun syntes det var veldig positiv og hyggelig opplevelse.

Hele tiden Nicaragua

- Hvor viktig er det for deg nå å støtte folkelige bevegelser?

- Det er alltid jævlig å se på folk som har det fælt, men nå er jo verden slik at det er mange artister som bidrar. Jeg får mange slike forespørsler, men velger helt bevist å gjøre mindre slike ting. Jeg vil heller gjøre det litt i det stille, og litt bedre. Kreftene jeg har igjen vil jeg bruke på hjelpe musikere i Nicaragua, så de kan skrive sanger og fortelle noe om sin tid og sitt eget land.

Sammen med Bjørn Afzelius var Aleksandersen med på å bygge kulturhus i hovedstaden Managua i 1990. Bidraget til nicaraguanske musikere, går gjennom hans eget Nicaraguafond.

- Fondet er ikke stort, men det er stort nok til å kunne dele ut 4000 dollar en gang i året, som tilsvarer ei årslønn i Nicaragua. Jeg har nok til å gjøre dette i mange, mange år til, og det gir meg en god følelse. Jeg har også et samarbeid med Kirkens Bymisjon, et samarbeid som gir meg litt av den samme, gode følelsen. Jeg har hatt én konsert for dem og vil gjøre flere ting i tiden som kommer. Det de driver med er nært, det er enkelt å forstå, det er nestekjærlighet i praksis. Dét rører meg.