Det populære programkonseptet «Hver gang vi møtes» har premiere i kveld, og det hele starter med «Bjarne Brøndbos kveld».

Brøndbo inntar hedersplassen ved enden av bordet, og han får D.D.E.s sanger framført i nye versjoner av de andre deltakerne, som i årets sesong er Inger Lise Rypdal, Silje Nergaard, OnklP, Thom Hell, Jonas Fjeld og Lene Nystrøm.

Gleder og gruer seg

– Jeg både gleder og gruer meg, sier den 50 år gamle D.D.E.-vokalisten.

– Selve tv-greia er okei. Programmet handler om musikk og ikke om matlaging eller noe sånt. Samtidig vet jeg at det kan dukke opp ting i kjølvannet, medieoppslag som kan komme feil ut og der ting tas ut av sammenheng, sier han.

Brøndbo forteller at det var en flott gjeng å bli kjent med under en intens uke på Kjærnes gård utenfor Moss. Han innså at de syv artistene hadde mye til felles, ikke minst når det handler om hvordan man skaper en karriere og hvordan man takler nedturer og møtet med media.

Fem år på autopilot

I kveldens program forteller Bjarne Brøndbo om hvordan han og D.D.E. taklet en tøff periode etter årtusenskiftet. De hadde jobbet beinhardt i mange år og oppnådd alt som var mulig å oppnå i Norge. Bandet fylte Oslo Spektrum og alle andre konsertscener de inntok, de solgte flere plater enn de aller fleste andre.

– D.D.E. hadde opplevd gigantsuksess i flere år, men begynte å bli litt desillusjonerte. I en periode frem til 2007 gikk vi på autopilot, forteller han.

– Vi klarte å gjøre det som var forventet av oss, men ikke noe mer. Det var ikke lystbetont lenger, men i stedet veldig preget av å være arbeid. Vi måtte slåss mot abnorme forventninger, og et popularitetsnivå som var umulig å opprettholde over tid, analyserer han.

Justerte forventninger

– Hvordan snudde det?

– Vi klarte å normalisere forventningene og livene våre. Det er ikke det samme jaget lenger. I stedet for å spille både fredag og lørdag, som vi alltid gjorde før, spiller vi nå kanskje bare lørdag. Det gir oss et sabla overskudd når vi først går på scenen, forteller Brøndbo, og forklarer at bandet etter hvert klarte å ha perspektiv på det de og omgivelsene først oppfattet som en nedtur. Han nevner et eksempel, der bandet kunne spille for 3500 mennesker i 1996, for 3200 samme sted i 1998 og for 1700 i 2003.

– Det kan virke som det går rett vest, men så får vi høre at Hellbillies spilte for 1200 samme sted like før, sier han. Selv nedturer er i høyeste grad relative.

Tøffe tak

– Var dette verre for deg enn for de andre i D.D.E.?

– Det er nå engang sånn at jeg står fremst. Det forventes at jeg alltid skal stille opp på alle intervjuer. Jeg er den eneste som har alle oppmøtene. Det er mye positiv oppmerksomhet som følger med rollen, men du må også ta trøkkene, mener Brøndbo.

– Vurderte du å slutte i bandet?

– Alle i D.D.E. har vel tenkt den tanken på et eller annet tidspunkt. Til tider har det vært tøffe tak – også på hjemmebane, innrømmer Bjarne.

– Men jeg skal ikke sutre over det livet jeg har hatt, jeg har fått gjøre det jeg ønsker og noe jeg er god til. Det er mange som sliter mer enn meg.

Låter for ettertiden

Bjarne synes kveldens program ble vellykket. At en kred-artist som Thom Hell valgte å tolke «Det går likar no», synes han var sensasjonelt. Bjarne var først skeptisk, var dette ironi?

– Men det ble virkelig flott. Så synes jeg det hørtes ut som om Jonas Fjeld kunne skrevet «E6» selv. Men først og fremst ble det klart hvor mange flotte låter Frode Viken har vært med på å lage. Dette er sanger som vil stå fjellstøtt i ettertiden, sier Brøndbo.

Umulig ikke å gråte

Selv om han hadde lovt sønnene ikke å gråte på tv, visste han nok innerst inne at det ikke gikk.

– Jeg er ikke så flink til å kontrollere følelsene mine og var forberedt på at det ville skje. Samtidig er det en av styrkene mine som formidler, det at jeg klarer å sette meg inn i sangenes emosjonelle innhold. Om jeg ikke hadde hatt den empatiske nerven, hadde jeg ikke klart å synge for eksempel «Vinsjan på kaia» på en måte som gjorde at folk blir grepet, mener han.

– I de neste ukene skal du til pers på scenen selv. Hva har du lykkes best med?

– Jeg var heldig med «Till the Morning Comes» på Jonas Fjelds kveld. Så fikk jeg også til versjonen av Lene Nystrøms «Scream» – en sang om å gjemme seg fra rampelyst og der vi har oversatt en tekstlinje til «alt va likar før – uten Se & Hør».