Barry er standupkomiker, talkshowvert og kjendis. Lis og Greg er såkalt undersøkende journalister – det vil si at de ikke eier skrupler for å få tak i gode saker. De lurer Barry ut på glattisen under dekke av å være bankansatte og å tilby ham gunstige bankavtaler.
Barry har rusproblemer, ekteskapsproblemer, managerproblemer, ja stort sett – og Lis og Greg har det hele på tape. Men han kan velge å spille med dem eller mot dem, som vi sier i pressekretser.
Bortsett fra en fiffig epilog, foregår hele handlingen i «Komplottet» i en elegant hotellsuite. Den er britisk elegant, dialogsterk, passende underspilt, passende satt på spissen. Den norske oppsettingen har tempo, rytme og er snappy elegant. Alle skuespillerne har den rette kule avmåltheten, med et ekstra pluss for den for meg ukjente Tov Sletta, som er herlig sleip innsmigrende journalist med et underliggende drag usikkerhet.
Handlingen i den norske oppsettingen er for så vidt lagt til Norge, men det er ikke bare de engelske navnene som gjør at vi beholder assosiasjonen til britiske forhold.
Kunne dette skjedd i Norge? Neppe, og knapt i England heller, selv om enda verre metodiske skandaler er blitt avslørt. Riksteatrets turnéopplegg med redaktørmøter etter hver forestilling fortoner seg som et vel banaliserende grep. Å behandle «Komplottet» som kun et stykke om pressens arbeidsmetodikk gjør det mye snevrere enn det fortjener. «Komplottet» er et studie i menneskelig dårskap og råskap i bredere forstand. Hva skjer når etiske standarder viskes ut, og hva skjer med oss når vi presses langt ut over vanlig tålegrense?
For at spillet mellom journalist og kjendis skal fungere slik «Komplottet» antyder, må det foreligge alvorlig karakterbrist hos begge parter – og der ligger også mye av den effektive twisten og dynamikken i «Komplottet». Men oppsetningen hadde gjort enda større inntrykk om begge parter hadde blitt skjøvet enda lenger ut mot kanten av avgrunnen.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL