Utenfor Sentralbadet nederst i Prinsens gate strømmet folk til for å levere sin årlige selvangivelse, på ære og samvittighet. Her skulle alt være summert til siste øre og utfylt presist til den minste rubrikk før klokken slo 12 midnatt på månedens ytterste dag.

På fortauet sto folk i kø for å putte årets økonomiske selvransakelse i Ligningskontorets brevsprekk eller i en stor samlekasse som sto i hallen innenfor. I gata sto bilene i både en og to rekker, og politiet var mobilisert for å ordne trafikken. I tillegg tok de sporty imot selvangivelsene direkte fra bilene med lovens lange arm. Det var alvorlige saker, men likevel smil, glede og lettelse å spore etter at sluttstrek endelig var satt. Her hadde det gått timer, dager og netter over bunker med regninger, blanketter og bilag.

Innenfor veggene var det vanskelig å komme frem, meldte Adresseavisens signatur «Gerd». De fleste trengte ikke lange oppholdet i vestibylen, mens andre ikke hadde gjort seg helt ferdig og fant seg en plass for å få de siste opplysningene på plass. Gulv, vinduskarmer og vegger ble brukt som «skrivebord», og folk lå, satt og sto i de underligste stillinger i sitt febrilske forsøk på å alt ferdig i tide. Ved midnatt skulle alt være i boks, bokstavelig talt.

Ligningsfunksjonærene hadde også en travel tid, og mange jobbet overtid for å gi de siste råd og vink og for å tømme postboks og samlekasse som til stadighet gikk fulle. På kontorene oppe i etasjene flommet det snart av utfylte skjemaer på bord, skap og hyller. Her ventet det med andre ord mye arbeid når usystematiske bunker skulle sorteres etter bydel og bopel, og deretter fordeles jevnt på de enkelte funksjonærer før det nitide ligningsarbeidet kunne ta til.

Utover vinteren, våren og sommeren skulle hver enkelt skatteyter granskes til siste beløp. Den som ble avslørt for å ha oppgitt for lite, var ille ute, og for den som leverte for sent var det heller ingen kjære mor. Disse risikerte ti prosent tillegg både på inntekt og formue og ved gjentatte tilfeller hele 20 prosent. Så det lønnet seg å passe tiden, eller ha gode grunner for en utsettelse. Ligningskontoret godtok sykdom og fravær, men ikke at folk skyldte på at de ikke hadde hatt tid.

Om man glemte et fradrag, var det naturligvis bare til fordel for kommune, fylke og stat. Men kontorsjef Storve i etaten forsikret at det gikk an å komme tilbake og varsle om noe man eventuelt hadde glemt. Også om de hadde oversett en ekstra inntekt på et par hundre kroner. «Vi går ikke ut fra at folk prøver å lure oss,» fortalte Storve, selv om han nok visste at noen forsøkte så godt det gikk an, litt på siden av både ære og samvittighet.