Det anerkjente britiske ensemblet The King’s Consort er verdensledende innenfor barokk- og tidligmusikk. Natt til fredag fikk vi oppleve de som en kvintett med vår egen sangstjerne Marianne Beate Kielland på laget. Og for en konsert det ble!
Det er ikke altfor mye religiøs musikk som er bevart etter den franske komponisten François Couperin (1688-1733), men «Trois Leçons de ténèbres» («tre leksjoner i mørke») er heldigvis et unntak. På tidlig 1700-tall var Leçons de ténèbres en utbredt sjanger. Innholdet i verkene er hentet fra Bibelens klagesanger som sentrerer rundt Jerusalems fall. Det er imidlertid ikke den eneste tolkningen. Tekstene blir også gjerne knyttet til Jesu korsfestelse og oppstandelse, noe som igjen knyttet dem til påsketider.
Couperins verk er skrevet for fremførelse på Helligonsdag. Musikken er nedtonet og ettertenksom, enkel I den forstand at musikken er skrevet for et lite ensemble, uten enorme utblåsninger. Men den er også fargerik og spennende. Musikk med følelser og intensitet.
Stearinlys er tent nedover midtgangen, lysene fra tak og vegger er godt dempet. Klokka er bare et par timer unna midnatt idet Robert King (orgel) og hans Consort bestående av Julia Doyle (sopran), Marianne Beate Kielland (mezzosopran), Jonathan Manson (gambe) og Lynda Sayce (teorbe). Vi må vente litt på kveldens hovedverk, men det gjør absolutt ingenting. For til å utfylle kveldens program har ensemblet flere små gullkorn.
Det hele åpner med Couperins «Magnificat anima mea» der de to sopranene umiddelbart markerer seg med en nydelig samklang, akkompagnert av gambe, teorbe og orgel. Det er en unik balanse i ensemblet. Kiellands vokal fyller hele vår nasjonale helligdom. Øynene og kroppsspråket henvender seg konstant til oss på benkeradene.
Deretter er det gambist Jonathan Manson sin tur til å vise seg frem med «Prelude i e-moll» av Monsieur de Sainte-Colombe le fils, og det gjør han med en interpretasjon som bare er å nyte. Manson får deretter med seg de to andre instrumentalistene på to verk fra Marin Marais (1656-1728). Det er noen fantastiske instrumentale toner vi får servert, selv om jeg skulle ønsket meg litt mer teorbe for balansens skyld. Kielland og Doyle kommer inn på Couperins «Motet pour le jour de Paques»- et verk med en adskillig lystigere tone enn de foregående.
Men så er det i gang. Hovedverket. Det første stearinlyset har allerede tatt kvelden. Det blir mørkere idet sopran Julia Doyle innleder det hele med den første klagesangen til profeten Jeremias. Doyles stemme er klokkeren og sart, noe som underbygger teksten. I andre leksjon er det Marianne Beate Kiellands tur til å briljere, akkompagnert av instrumenter. Og det gjør hun til gangs med en stemmeføring som får kroppen til å vibrere av begeistring. Tredje leksjon avslutter sangerne sammen, og da er det bare å lukke øynene. For selv om Kielland har en rundere og fyldigere klang enn Doyle, utfyller de to sangerne hverandre på en glimrende måte. Kiellands fraseringer, vibratobruk og enorme stemmekontroll er en opplevelse i seg selv, og når Doyle også slipper seg litt mer løs fra notene, blir det hele en magisk opplevelse.
De siste stearinlysene er slukket. Vår store katedral, som med sin fantastiske akustikk bærer frem musikken, er gått i svart. Kun notelysene er igjen idet The Kings Consort avslutter denne uforglemmelige musikalske kvelden.
Anmeldt av Yngvil Bjellaanes