Hanne Kristin Rohde klarte overgangen fra profilert politikvinne til profilert krimforfatter godt. Hennes debutroman av fjoråret, «Mørke hjerter», nådde et imponerende opplag på 40 000. Mange er nok spent på hvordan det går videre med politiinspektør Wilma Lind, som fikk problemer både på jobb og hjemme etter tildragelsene i forrige bok.

«Mørke hjerter» var ikke en veldig god krim, men den var levende fortalt, og en fikk inntrykk av å komme nær virkeligheten ved landets største politikontor.

Oppfølgeren bærer preg av stor vilje til å fortelle noe viktig om mørke sider av vårt samfunn, men dessverre også av liten evne til å klare å fortelle dette på en troverdig og spennende måte.

Utgangspunktet er alvorlig. Barn forsvinner fra norske asylmottak, men sakene når ikke opp i politiets prioriteringer. Rohde sauser det til i en rotete fortelling med mange suspekte personer, de fleste innenfor politiets egne rekker. Hovedpersonen Wilma er i mange kompliserte relasjoner, hun er separert fra sin mann, krangler med sin sjef, blir «stalket» av en overivrig journalist, og retter selv mistanker mot kolleger i politiet. Wilmas personlighet henger ikke sammen på troverdig vis, og det øvrige persongalleriet er både klisjépreget og utydelig. Hvem som er de(n) skyldige spiller ikke så stor rolle for leseren, når det i utgangspunktet er vanskelig å skille mellom de mistenkte.

Rohde har et tema for boka, men hun har ikke hatt noen god historie å fortelle. Denne boka burde strengt tatt ikke vært utgitt i den formen den har fått.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL