Den amerikanske regissøren Terrence Malick har klart å beholde sin mytiske status i filmverden. 71-åringen har knapt latt seg fotografere eller intervjue. Han klarer å skape ville tilstander på verdens mest prestisjetunge filmfestivaler, uten å være til stede, selv. Han er en av ytterst få som får pakket ut en ny film i Cannes eller Berlin uten å møte selv, fordi sånt gjør han ikke.

Det er særlig de to 70-tallsfilmene «Badlands» og «Days Of Heaven» som har gitt Malick status som en av de største nålevende amerikanske filmkunstnerne, men også Cannes-vinneren «The Tree Of Life»(2011) forklarer statusen.

Søndag ble hans syvende spillefilm, «Knight Of Cups» presentert. i Berlin, til sedvanlig blandet mottakelse i salen for så ambisiøs, ukonvensjonell og krevende film. Filmen er en slags meditasjon over tilværelsens uutholdelige tomhet. Christian Bale er gjennomgangsfigur gjennom suksess og jetsetlliv i Los Angeles, som en slags moderne pilegrim.

Stilistisk minner filmen om den forrige til Malick, «To The Wonder»(2012), hvor Ben Affleck nesten uten en replikk spilte ut hjerte og smerte i samlivsdrama. Nå er Christan Bale en slags bortkommen sønn i drømmefabrikken, skildret blant annet i forhold til kvinner spilt av Cate Blanchett og Natalie Portman.

Musikken og røffe, sanselige bilder gjør at noen vil finne visjonær, original film i «Knight Of Cups». Andre vil finne pretensiøs, ujevn film som prøver å gå egne veier, men roter seg bort underveis. På sitt beste er filmen en slags eksistensiell Los Angeles-parallell til Roma-skildringen til Paolo Sorrentino i «Den store skjønnheten»(2013). På sitt verste er den høystemt selvopptatt.

På pressekonferansen fortalte Christian Bale og Natalie Portman om det spesielle ved å jobbe med Malick. _ Jeg hadde ikke noe manus, ingen replikker. Alt jeg fikk var en karakterbeskrivelse og en bakgrunnshistorie. Mottoet hans under innspillingen var «La oss starte før vi er klare», forklarte Bale. _ Jeg lærte å omfavne det ukjente, å oppsøke risiko. Å lete etter noe vakkert hver dag, sa Portman.

Den geniale låtskriveren bak mange av de beste sangene til snart Trondheims-aktuelle The Beach Boys er tema for en av de beste, mest ambisiøse og spesielle biografiske rockfilmene som er laget. Bill Pholads «Love & Mercy» skildrer Brian Wilson som psykisk ustabil på 80-90-tall og på ferden mot kreativt og psykisk sammenbrudd på 60-tallet. Paul Dano og John Cusack spiller Wilson i hver sin epoke i en film som går lengre og bedre inn i musikken enn rockbiografier på film vanligvis gjør.

Brian Wilsons far, Mike Love, som er sjefen i Beach Boys i dag og ikke minst Eugene Landy, som var Brian Wilsons psykolog fram til 1992 kommer ikke godt fra filmen. Musikken han og bandet skapte da de var på sitt beste skinner imidlertid sterkere enn noen gang, etter å ha sett «Love & Mercy». Filmen går dypere og sårere til verks enn rockumentarene om Johnny Cash og Ray Charles.

Geni må også Sherlock Holmes kunne kalles. Ideen å lage bok og film om han som 93-åring i skrøpelig comeback kan diskuteres, men bedre mann for hovedrollen en Ian McKellen kan knapt tenkes. Han er da også det beste ved Bill Condons stødige, småpene og erkebritiske «Mr.Holmes», lagt til 1947.

Av unge filmskapere i hovedkonkurransen er det foreløpig lettere å finne lovende enn geniale. Jayro Bustamantes «Ixcacul» er en bunnsolid debut fra Guatemala om ei indianerjente som blir gravid rett før hun skal giftes bort og sikre familien. Tyske Sebastian Schippers «Victoria» er et tidvis intenst nattraid i Berlin, hvor hele handlingen i drøyt to timer, er filmet i ett jafs, uten klipp. Det er om ikke genialt, så imponerende gjort.