Første del av Munchmuseets satsning, der seks kunstnerskap skal blandes med Munchs verker, er allerede blitt en av årets mest omdiskuterte utstillinger. Når lesningene spenner fra genierklærende til å beskrive det hele som «en kunstnerisk lapskaus», er det uansett å regne som en utstillingsbegivenhet av verdi. Bred konsensus er tross alt noe av det mest drepende en kunstinstitusjon kan ha som mål med sin utstillingsaktivitet.

Og første kunstner ut er nok ikke tilfeldig valgt. Bjarne Melgaard er blitt omtalt som grensesprengende provoserende og vil nok aldri vinne et samlet publikums hjerter. Heldigvis. Men koplingen mellom de to er ikke ny. Den svungne art nouveau-aktige penselføringen, konkrete motiver, de raske strøkene blant glimt av nakent hvitt lerret og den omfattende selviscenesettelsen som forstyrrer skillelinjen mellom mannen og verket, er trekk ved Melgaard som kan spores tilbake til Munch. Men med en slik inngang står man i fare for å ende opp som en sammenlignende smaksdommer. Dette er to verksunivers presset sammen, like mye for motsetningenes som for likhetenes skyld.

Les også: En krenkelse av Munch

For å påpeke likheter i konkrete penselstrøk stenger for lesningen av bildene og plasserer Melgaard i skyggen av Munch og gir utstillingen en lei «den gamle mester og hans disipler»-karakter. Slikt vil i høyden kun etablere Munchs verker som en mal der målet ligger i et lite konstruktivt håp om «en ny Munch».

Det er her imidlertid langt mer interessant å sammenholde kunstneriske strategier for å reflektere over fremstillingen av eksistensialistiske temaer. Munchs kvaliteter er mange og utstillingen understreker nok i særlig grad enkelte fatalistiske kvaliteter ved kunstnerskapet hans. Men dette oppleves først og fremst som en synergisk dialog, en vital prosess helt på kanten.

For det jage r et dødsdriv gjennom denne utstillingen. Verksutvalget fokuserer på ulikt vis på negative krefter i samfunnet. Melgaard fremstår som offensiv og søkende, i den forstand at han går i en dialog med en kultur som allerede har gått til helvete (noe utstillingens undertittel hinter om). Dette får i sin tur Munch til å fremstå som urovekkende tilbaketrukket. Melgaards til tider ekstreme motiver utfordrer gjennomgående heteronormative standarder i samfunnet, noe som i særlig grad får meg til å lese Munchs bilder som antisosiale – som statements over umuligheten av ekte og genuint samliv.

Les også: Med Munch som skyteskive

Et annet interessant aspekt ved utstillingen er hvordan den insisterer på at Munchs kunstnerskap i hans samtid befant seg langt unna de fine salongenes sfære – hans bildeunivers ble så sent som i 1906 karakterisert som en stinkende kloakk som påminner om «alt det heslige i vår tid». Hvorvidt man liker Melgaards uttrykk er opp til den enkelte, men det er her klart at koplingen mellom de to kunstnerne stimulerer til en refleksjon over negative samfunnstrekk og potensialet ved en slik diskusjon.

Selv om utstillingen selvsagt har lokket frem vante konservative holdninger og moralske fordømmelser, er det vedrørende utstillingens provokative karakter noe interessant som avslører seg: Der Melgaards utstillinger tidligere har reist debatt for sine innslag av vold og sex, er det denne gangen behandlingen av Munchs aura som trekkes frem som det kanskje mest provoserende. Hvordan kan man gjøre noe slikt med så ikoniske klassikere, har enkelte spurt seg, tilsynelatende uten å ha satt seg inn i kurator Lars Toft-Eriksens behandling og Melgaards kunstteoretiske fundament. (Noen har til og med tatt til orde for at utstillingen må stenges, et utspill blottet for forståelse for at man da forsøker å underlegge Melgaard den samme sensuren som Munch ble møtt med i sin samtid.)

Om man derimot møter utstillingen med et åpent sinn, foreligger det en utførlig katalog med fire dyptpløyende essays og et svært så informativt intervju mellom kuratoren og Melgaard, som belyser utstillingen som alt annet enn respektløs raljering. Utstillingens tematiske inndeling oppleves dessuten som effektiv og opplysende. At Munchs bilder plasseres inn i Melgaards støyende univers, er for undertegnede helt uproblematisk. Utstillingen understreker, riktignok på et ganske så utmattende og kompakt vis, Munchs stadige relevans og skjerper nysgjerrigheten til hvordan neste kapittel i utstillingsserien (Van Gogh + Munch) vil utfolde seg.

Og tross alt: Munchs bilder tåler mer enn dette.

Anmeldt av GUSTAV SVIHUS BORGERSEN