Jo Nesbø er en produktiv forfatter. Han har levert i gjennomsnitt en bok i året siden debuten i 1997 – de aller fleste av dem betydelige salgssuksesser. I tillegg til serien om Harry Hole har han skrevet barnebøker, skjønnlitterære noveller, og etter hvert en del varianter av krim utenfor den skitne realismen som er basisen for Hole-bøkene og fjorårets «Sønnen».
«Blod på snø» er en lettere historie, nærmest som en utvidet humoreske, og har dermed mest til felles med «Hodejegerne» fra 2008. Men den er likevel noe ganske annet.
Nesbø har sagt at «Blod på snø» er første bok i en ny serie, egentlig tenkt publisert under psevdonymet Tom Johansen. Dette er hans «omvendte Knausgårds-prosjekt», der alt han skriver er jug.
Det er i hvert fall en historie der alle lurer alle, og alle dreper hverandre. Vi er i Oslo på 70-tallet, i en tid da folk snakket om starten av en ny istid, pizza var eksotisk og førerkortene var små bøker med grønt plasttrekk.
Hovedpersonen Olav er gangsteren Hoffmans faste leiemorder, han får sitt vanskeligste oppdrag når han får skal drepe sjefens vakre kone Corina. Hoffmans gangsterkonkurrent driver fiskebutikk som skalkeskjul, derav tilnavnet «Fiskeren». Vi får også møte menige gangstere som Dansken og Russeren. Og i et miljø preget av grunnleggende avstumpethet, skjønner en hva slags posisjon Maria Myriel får i historien straks en hører navnet.
Dette er litt Olsen-banden, litt «Pulp Fiction», litt eksistensielt alvor. Humor, vold, poesi og filosofi i skjønn forening.
Det er ikke mange norske krimromaner som har øyeblikk som da Fiskeren under et viktig møte i kjølerommet på fiskebutikken siterer T.S. Elliot: «What loneliness is more lonely than distrust». Ordblinde Olav sukker, han som trodde det var George Eliot som hadde skrevet dette. Olav er en stor, stor fan av Victor Hugos «De elendige», og planlegger kjærlighetstur til Paris for å traske i Jean Valjean, Cosette og Marius' fotspor.
En kan velge å se på dette som «show off» fra forfatterens side, eller som et opprør mot stereotypier. Kan ikke en fiskehandlergangster lese T.S. Elliot? Kan ikke en krimroman ha skjønnlitterære kvaliteter? Kan ikke alvor være lek?
Handling og språk flyter uanstrengt av gårde. Forfatteren bobler av fortellerglede, og leseren vil la seg smitte. Noen faste lesere av Nesbø vil nok føle seg snytt, tenke at dette er for lett og for lettvint, dette en historie som slutter før den får ordentlig begynt.
Men historien om den forelskede leiemorderen har samtidig kvaliteter som en må se lenge etter i en vanlig Nesbø-krim. Den poetiske innrammingen som fundamenterer tittelen «Blod på snø» er neddempet vakker i sin enkelthet, en antydning om livet slik det kunne vært.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
