Med den internasjonale kvinnedagen for døren kan det være grunn til å minnes kvinneåret 1971, to år før 8.mars i det hele tatt ble markert i byen i nyere tid.

Med 46 av de 85 plassene i bystyret var ting snudd helt på hodet. Nå var det kvinnene som skulle styre og stelle. Ikke bare i heimen, men også i byens rådhus. Valget skapte rystelser i en gammel mannsbastion. Nå skulle det luftes ut og gjøres rent, og en god del gubber var allerede slått ut med vaskevannet. Arbeiderpartiets partitopp, ordfører Kaare Tønne (Ap), hadde så vidt greid å klore seg fast. Det gjorde ikke en del andre sikre kandidater, blant dem Einar Ianssen, Ivar Ytreland og Gunnar Kjeldsberg fra Høyre. «Demokrati på avveier,» mente Tønne. Men til liten nytte mot den komapakte majoritet.

Det hjalp ikke å protestere eller klage på ufint spill. Adresseavisens redaktør gjorde likevel sitt beste. «Slik hemningsløs bruk av adgangen til stryking, kumulering og overføring på fremmede lister er en bevisstløs form for politisk aktivitet – og

i det minste et graverende eksempel på manglende sans for fair play.» Så fornærmet gikk det nemlig an å bli, selv

i en avis som hadde støttet kvinnelig stemmerett helt siden den ble innført

ved kommunevalget i 1901.

Men «aldri så galt at det ikke kan være godt for noe,» for å bruke et nytt sitat fra redaktørens leder etter at valgresultatet var klart. Avisen så det som mulig at valget ville øke interessen for politikk, styre og stell, selv om det skar i hjertet at «en god del mannlige kandidater med innsikt, evner og innsatsvilje» var satt utenfor.

Kvinneaksjonen hadde vært en tverrpolitisk, lett lyssky affære, planlagt og forberedt i kroker og kriker og spredt lavmælt fra kvinne til kvinne byen rundt. Gjennomføringen av kuppet var enkelt og grei; det skulle bare et pennestrøk til og et nytt navn innført her og der. Slik endte Bodil Skjånes Dugstad opp med flest stemmer av alle. Fra sin 37. plass på Arbeiderpartiets liste var hun plutselig på topp.

Avisens journalister var raskt på tråden både til hennes mann og andre ektefeller i håp om en skrekkslagen reaksjon. Blant spørsmål som ble stilt var «Er De redd for mye barnehagesnakk i bystyret nå?» og «Og nå gruer De Dem til å overta oppvasken?» Svarene tydet imidlertid på at ektemakene tok saken med ro, at de ikke var spesielt sjokkert eller overrasket – og at husstellet var rimelig jevnt fordelt fra før.

Noen motvilje mot en kvinnelig ordfører i Trondheim hadde de heller ikke – og det ble slått stort opp i neste dags avis.

Nå ble det ikke noen kvinne i ordførerstolen i første omgang. Kaare Tønne fikk fortsette, tross sitt utsatte kandidatur. Derimot skulle byen få sine første kvinnelige trikkeførere denne høsten. Sporveien trengte flere folk til å avlaste i rushtiden morgen og ettermiddag. Men det var vanskelig å skaffe arbeidskraft i Trondheim, og trikkeetaten hadde i annonser spesielt oppfordret husmødre til å søke. Nå var seks kvinner i gang med et opplæringskurs og ville bli å se i trafikken om en fjorten dagers tid.

Det kunne man også kalle et kvinnekupp.