«Let It Go». «Starting Over Again». Bort med det gamle og inn med det nye, til tross for at dine tre foregående plater har gitt deg Spellemannpris. Ida Jenshus velger ikke minste motstands vei.

– Jeg er glad i nye starter, forklarer Jenshus, på en dag da Trondheim passende nok viser seg fra sin aller mest vårlige side. Fredag slipper hun sitt fjerde album «Starting Over Again», som hun ønsker skal ses og lyttes i sammenheng med ep-en «Let It Go» som ble sluppet sist høst.

Må strekke seg

Ida Jenshus anno 2015 er en artist som ikke er redd for å utfordre seg selv og lytteren. Mye har skjedd siden hun vant tv-talentkonkurransen «Lyden av lørdag» i 2007 og ga oss tradisjonstro countrymusikk på albumdebuten i 2008.

– Heldigvis! Det er en stor del av hvorfor jeg holder på – en søken etter noe nytt, å hele tiden strekke seg, sier 27-åringen. Hun forteller at «Starting Over» har vært en arbeidstittel i to og et halvt år, og at hun føler hun står midt i det største veiskillet i karrieren så langt. Låten «Only Human» fra forrige album ble en pekepinn mot retningen hun ønsket å gå, men like viktig var det som skjedde på scenen under den lange turneen som fulgte.

Folk og prog

– Vi begynte å utvikle langstrakte lydbilder på scenen. Det gjorde at jeg fikk lyst til å lage låter uten stramme rammer. Leke meg med kontrasten mellom det nakne og det storslåtte. Så det har vært en lang og interessant reise, men en jeg har hatt i meg lenge og som det var på tide å ta, sier hun om prosessen som har ført fram til et musikalsk uttrykk hun i dag kaller alternativ folk med atmosfæriske og progressive elementer.

LES ANMELDELSE: Idas dristigste og beste

– Jeg visste jeg skulle jobbe med Kåre Vestrheim som medprodusent også denne gangen. Han er den rette til å forstå meg uten å prate for mye, og på forhånd snakket vi lite om konkrete arrangementer. Vi rigget opp en egen liten verden i studio i to uker. Det ble som jeg hadde håpet på, masse overskudd og lekenhet, sier Jenshus.

Frihet og trygghet

Men plata handler ikke bare om større musikalsk frihet. Også i tekstene kan lytteren fornemme en rastløshet. Det synges om oppbrudd og frihet, men også om et ønske om forankring.

– Det er blitt den mest tematisk helhetlige plata mi, og tittelen setter premisser for innholdet. Det handler om å finne en balanse. Jeg lever ikke et A4-liv, jeg bor i en koffert jeg sjelden rekker å pakke ut. Men jeg har valgt det selv, og det oppleves ikke som noe offer. Tiden for å slå seg til ro kommer. Det er denne veien jeg vet jeg vil og må gå. Min største skrekk er å stivne i faste mønstre, mener Jenshus.

Hun snakker om å ha høye krav til seg selv og jobben hun gjør, og hvordan det dårlig lar seg kombinere med andre forpliktelser. Du kan ikke få alt. Samtidig pågår det en indre kamp og et ønske om en stabil motvekt. Det er lett å løpe fra seg selv.

Gjør ingenting halvveis

– Av og til tenker jeg at det hadde vært enklere å være fornøyd med den jeg er og det jeg har. Men det er ikke meg, det er umulig i mitt yrke og i mitt liv. For jeg tror ikke ting kan gjøres halvveis. Ikke 90 prosent en gang, hevder hun.

På låten «Martha Mercy May» beveger Jenshus seg i et religiøst landskap, og synger blant annet «He pins you to the floor and has his way / Then holds your hand so both of you can pray».

– Folk må tolke selv, men fra mitt ståsted handler den om en usikkerhet i livet og en søken etter noe å tro på. Alle har behov for trygghet og fellesskap, men det er ikke alltid man finner det man leter etter. Musikken er min religion, min gave, og det som gir meg trygghet, forklarer hun.

Ikke privat

Både live og på plate har Jenshus byttet ut mesteparten av bandet sitt. Udramatisk, ifølge henne selv. Også her var det på tide å fornye seg og komme seg et steg videre. Blant dem som har fått «fornyet tillit» er gitarist og partner Alexander Pettersen.

– Han har alltid vært viktig for lydbildet. I mine ører er det få gitarister i Norge som holder samme nivå. Han bruker hele døgnet på å forske på gitarlyd, sier Jenshus, som ikke har behov for å snakke om privatlivet sitt i intervjuer.

– Jeg har aldri lagt skjul på at jeg og Alex er kjærester. Heller ikke at det kan medføre utfordringer når vi lever så tett både privat og profesjonelt, men også at det er en berikelse både for musikken vår og i livene våre. Utover det synes jeg det er unaturlig å utdype mer enn det jeg synger, sier Jenshus. Hun mener det er synd når artister tilsynelatende er nødt til å snakke om privatlivet eller «Den Tunge Tiden» for å trenge gjennom mediestøyen.

– Jeg respekterer at andre mener noe annet enn meg og at de velger en annen måte å bearbeide ting på. Men for meg er den musikalske prosessen selve livet mitt, sier Ida Jenshus.

– Dette er alt jeg er.