Hva var normalt i år 1945? Ingenting. Det fikk journalist og forfatter Ian Buruma til å ville skrive om hvordan et ruinert kontinent må starte helt på nytt, skriver Aftenposten. Boken fikk tittelen År Null.

Krigen var over. Europa lå i ruiner. I en verden bestående av død og plyndring skulle Ian Burumas far vende hjem til Utrecht i Nederland. Som lovende jusstudent hadde han blitt revet vekk fra studiene for å tilbringe krigsårene i en av de mange fabrikkene som utgjorde krigsmaskineriet til Hitler. Da krigen var over, begynte hans og flere millioner menneskers reise tilbake til normaliteten. Det gikk ikke smertefritt.

– Du starter År Null med å ta oss tilbake til et kontinent i moralsk panikk. Du beskriver en samtid som tross store lidelser, er midt i en slags erotisk oppvåkning. Hvorfor var det naturlig for deg å begynne med dette?

– Som i alle kaotiske perioder der man er svekket og folk har så ulike levekår, så blir det mye sex. Frigjørerne så bra ut og hadde penger, mens store grupper med kvinner hadde gått gjennom en tøff tid og mennene deres var demoraliserte og underernærte. Det var mye fraternisering, det gjaldt tyskerne også. Men menneskene som kom til leirene, ble jo sjokkert av det de så. Menneskene de fant trengte å få reprodusere, det ble også oppmuntret til det. De var ensomme og trengte menneskelig varme.

– Du har delt boken din inn i kapitler som Jubel og glede, Sult, Hevn og Veien hjem. Virket dette som en opplagt måte å fortelle om livet i 1945?

– Det er den første delen av boken, resten handler blant annet om oppryddingen. Ja, jeg ble slått av en Røde Kors-arbeider som jobbet med de overlevende i konsentrasjonsleirene. Vedkommende sa at det var tre stadier en overlevende måtte gjennom. Det var glede, veien hjem og hevn. Da jeg vokste opp trodde vi at den ekstatiske gleden var alt, at alle bare danset rundt i gatene.

– Du har kalt boken År Null, noe som fikk meg til å lure på følgende: Om vi gjenstartet verden i 1945, har vi ikke da brukt veldig kort tid på å glemme det helvete vi kom fra?

– Jeg tror ikke folk hadde den luksusen at de kunne lene seg tilbake og mimre. De ville starte de nye livene sine. De hadde hatt det tøft nok med å overleve, det siste de ønsket var å huske. Det er barnebarna som står for det å huske.

– En stor kraft i 1946 er behovet for hevn. Men hvis jeg forstår deg rett, du gjør også et poeng av at heltene fra frigjøringen skulle senere gå hen og starte nye kriger rundt om i verden?

– Ikke i 1945, men det som startet i 1945 var jo den kalde krigen. Ut av de to blokkene var spenningen økt. De kom til å slåss mot hverandre sammen med sine allierte på begge sider. Men så hadde man jo deltagelsen i Korea og Vietnam. Opinionen vil nok kunne si om USA og England at hvis du har minner om seier, er du også mer tilbøyelig til å tenke at du befinner deg på den riktige siden. Amerikanerne kan tenke «vi frigjorde Europa, hvorfor skulle vi ikke gjøre det igjen?» Mens Tyskland og Japan har ganske bitre minner fra krigen.

– I likhet med åtte millioner mennesker i Tyskland og tre millioner andre steder i Europa, befant faren din seg i en flyktningleir. Da han vendte hjem, klarte han ikke å gå frem til huset sitt. Vendte han noen gang tilbake til normaliteten?

– Vel, ja, fordi hele familien hans hadde overlevd. Han led ikke like mye som mange andre gjorde. Men nølingen hans var noe de fleste overlevende følte på. Det var ikke like dramatisk som det overlevende fra dødsleirene følte, men det skilte seg fra det de som ble hjemme følte. Hvordan skulle han etablere en relasjon igjen? Levde familien? Etter så ekstreme hendelser føler mange behov for å være stille. For hvordan skal du få noen til å forstå eller forestille seg?

– Jøder og andre som vendte hjem, ble fortalt at livet der hjemme heller ikke hadde vært lett. Og at de burde glemme det de hadde sett i konsentrasjonsleirene. Var det uskyld eller svik?

– De ville ikke høre om det. Det fikk dem til å se dårlig ut. Det er derfor folk ikke ønsker å høre om andres lidelser.

– Du skriver ikke stort om Norge, men her lager vi fremdeles TV-dramer om tungtvannsaksjonen. Hva er det med andre verdenskrig?

– Norge er veldig likt Nederland der jeg vokste opp. Det er kjedelige og fredelige land, der andre verdenskrig er noe av det mest dramatiske som har skjedd. Det har til og med en viss glamour, enda den tyske okkupasjonen for mange ikke var så veldig dramatisk. Livet fortsatte litt som før.

– Da jeg leste boken din tenkte jeg at det er liten grunn til å tro på alle de heroiske narrativene i den vestlige verden. Er det vel?

– I de fleste okkuperte land har folk aktivt slått tilbake der det har vært minoriteter. De ekte motstandsfolkene var helter, gangstere og så videre. Det viktigste var likevel at de kjempet imot. Det hadde ingen stor effekt på det tyske krigsmaskineriet, men det la et moralsk grunnlag som samfunnet kunne bygge videre på. Minnet om motstand betyr at demoraliseringen ikke var komplett.

– Massevoldtektene du beskriver er opprivende. Det var så … vanlig?

– Voldtekt er ofte en del av en krig. Det er en form for vold som har en seksuell form, men som ikke handler om lyst, men om å ydmyke fienden og mennene. Å vise at fremmede kan gjøre hva de vil med kvinnene. Man så det på Balkan også, hvordan serberne voldtok bosniske muslimer.

– Putin skremmer vettet av verden. Syria er et mareritt. Kina er alliert med Putin. Og i Israel er Netanyahu tilbake i sjefsstolen. Noen grunn til å være optimistisk?

– Nei, jeg er pessimistisk, vi går gjennom en dårlig periode nå. Jeg synes vi skal bekymre oss over alt det du nevnte. Det handler ikke bare om truslene i vår umiddelbare fremtid, eller IS, men om hvordan våre myndigheter reagerer. Netanyahu viser oss en fryktens politikk. De velges ved at de garanterer for sikkerhet. Ut av frykt vil derfor folk støtte ledere og en politikk som vil skape mer vold.