Maria Rainer som skal bli nonne, men ender som elsket stemor i en syvbarnsfamilie, på flukt fra nazistene, har fengslet og berørt publikum gjennom flere tiår - og feberen vil blusse opp igjen lokalt nå i Trondheim.
Her er ti av årsakene til at «The Sound Of Music» vil bli en publikumstreffer våren 2015.
For det første var alle planlagte forestillinger langt på vei utsolgt lenge før premieren, så fulle hus er allerede sikret og publikumsforventningene tydeligvis i orden.
For det andre holder Rogers & Hammersteins originale historie og sanger en tidløst høy musikalstandard. Historien om den østerrikske krigshelt fra første verdenskrig Georg von Trapp, hans giftermål med barnepiken Maria og opposisjon mot Nazi-Tyskland foregår like før og etter Anschluss i 1938, er basert på Marias egen beretning om Van Trapp-familiens dramatiske år. De durkdrevne musikalskaperne tilførte musikk, dans, profesjonell dramaturgi og solide doser patos og sentiment, men beholdt faktagrunnlaget og den historiske og politiske innrammingen.
For det tredje ivaretar teatrets oppsetning kvalitetene i originalen, samtidig som oppsetningen fremstår stram og moderne. Spesielt før pause er det imponerende driv, rytme, timing og en avslappet selvfølgelighet over forestillingen.
For det fjerde er Silje Lundblad helt strålende i hovedrollen som Maria. Med ypperlig sangstemme, og sterk, men aldri påtrengende tilstedeværelse.
For det femte er barnerollene godt drillet og har skyhøy sjarmfaktor. De seks yngste fremstilles av tre forskjellige lag, på premieren var det Tiril. F. Tronvold, Mary-Ann Bjerke Menne, Sigrid Jørås Larsen, Ola Hoemsnes Sandum, Thea Camilla Gjære Wang og Randin Kummeneje som trådte til. Profesjonelle Tuva B. Larsen er eldstesøster Liesl.
For det sjette er castingen generelt god. For å nevne noen: Øyvind Brandtzæg tilfører den strikte ubåtkaptein Georg von Trapp en elegant dose klosset usikkerhet som gjør figuren både mer nyansert og troverdig. Hans Petter Nilsen er herlig slesk som husvenn, snylter og impresario Max Detweiler, Helle Ottesen har både sangstemmen, myndigheten og menneskeligheten som skal til for å fylle rollen som Abbedissen, mens Ragnhild Sølvberg er i sitt ess som den myndige Frau Schmidt. For altså å nevne noen.
For det syvende er oppsetningen teknisk nær fullkommen. Lyden som er en forutsetning for en god musikaloppsetning var perfekt hvert sekund under premieren, selv når Silje Lundblad sang ute i benkeradene.
For det åttende gjør det store orkesteret under ledelse av Aasmund Flaten en gjennomført flott jobb, i sin elegante plassering oppe i sceneriggen.
For det niende er scenografien åpen, funksjonell, enkel og overdådig. Den domineres av to store rammer. Som kontrast til dette går Maria, og også barna, i enkelte scener med lange stenger med papirfugler i toppen. En enkel, men virkningsfull og visuelt slående symbolikk over stykkets tema om kontrasten mellom å mure seg inne i trygghet (og feighet) eller å søke friheten og selve livet. Maria søker klosterets trygge murer fremfor å ta sjansen på å bli såret, Georg søker trygghet i disiplinen - mens de har potensial til å se over fjellet, søke muligheter. I den større sammenhengen står konflikten mellom det modige valget å kjempe mot onde krefter som truer menneskeverdet, eller «bare spille med og vente til det går over».
For det tiende er det vanskelig selv for ihuga musikalskeptikere å ikke tørke vekk en tåre første gang Georg Von Trapp innser at han har forsømt sine barn, og at ikke de tre-fire mest eviggrønne sangene summer i bakhodet selv flere timer etter forestilling.
Og nå skulle jeg til slutt hatt noen trøstens ord for alle dem som ikke kommer til å klare å sikre seg en billett til vårens forestilling. For vi har hørt dette før, det er jo tross alt bare en repetisjon av en musikal som eldre damer var ville etter på 60-tallet. Det er deler av andre akt der alt ikke svinger hundre prosent perfekt. Tror vi på at den usikre og vinglete Georg von Trapp er en beinhard glødende antinazist. Jo da. Det finnes småpirk. For den som leter etter slikt.
