Syklistene var i årevis valset ned av planleggere og veibyggere. Men en dag var det slutt på tålmodigheten for de hardhausene som hadde overlevd med sykkel og balanse i behold. Veteraner med svartlakkert ramme og ballongdekk stilte seg i første rekke i en aksjon som skapte uorden i gatebildet i Trondheim en hel lørdag formiddag.

Det var byens fotgjenger- og syklistforening som hadde samlet troppene og sendt dem puljevis ut på myk holdningskamp. «Det er klart at syklistene har krav på sin plass i gaten,» slo Adresseavisen raust fast i sin rapport og gjenga noen av aksjonistenes plakater. På noen var budskapet at sykkelen var eksos- og støyfri, andre hevdet at flere sykler og færre biler ville gjøre byen mer levelig, mens de mest aggressive av plakatene angrep modig «privatbilisttyranniet» og fikk sinte bilhorn til svar.

Av de «omtrent 340» i aksjonen var det både nyfrelste sykkelmisjonærer og vaneaksjonister. Mest respekt sto det av gamle slitere av begge kjønn som hadde gitt seg med de yngre aksjonistene i et lønnlig håp om at sykkelen fikk sin plass i gatebildet slik det en gang hadde vært. «At det er mulig å få til, har trafikken blant annet i København tydelig vist. Der ferdes syklister og bilister side om side uten at det skaper vesenlige problemer for noen av partene,» het det i avisen, som beklaget at slik var det ennå ikke i Norge.

Tradisjonelt var Adresseavisen på bilens og fremskrittets side, og den holdningen fornektet seg heller ikke nå, med en advarende pekefinger til syklistene. Det tok seg ikke ut at de kjørte mot rødt lys og slett ikke at de slo løs på biler som vitterlig kjørte på grønt. Dette hadde skjedd flere ganger i Prinsenkrysset under aksjonen og var «neppe med på å skape samfølelse mellom de to partene». Bra var det heller ikke at syklistene trengte seg inn mellom de gående når disse hadde grønt lys. «Vi trodde forresten at også fotgjengerne er medlemmer i foreningen,» skrev avisen og kunne ikke spare seg for en viss ironi.

Men etter å ha vinglet over på bilismens side, ble balansen gjenopprettet på beste sykkelmaner når reportasjen sluttet med en beskjed til sjåførene om at de ikke eide gatene alene, slik det ved flere anledninger hadde sett ut i den tohjulte lynaksjon. Men idet aksjonistene syklet hjem igjen, på ett eller 12 gir, ga nok mang en bilist gass og snerret forbitret over rattet idet de igjen sneiet en fortidslevning på to hjul. «Kan de ikke ha seg opp på fortauet eller få seg egne sykkelfelt?»

Og slik har det vel også blitt etter hvert, skjønt syklisten fortsatt er definert som kjørende og har rett til en liten halvmeter av gata. Sykkelbaner har vi fått, selv om en veteran i hatt og frakk etter hvert kan føle seg fremmed også der når fartsfantomene suser gult forbi og ikke ligger tilbake for bilistene i sin fnysende forakt for den som har sakket akterut og er i veien.