Jesu lidelseshistorie er dramatisk og alvorstung, noe danse- og orgelforestillingen i katedralen gjorde sitt for å understreke.

Ledende domkantor Magne H. Draagen hadde tatt initiativet til «Jesu 7 ord på korset», der danser Sigmund Hegstad (27) danset seg gjennom de siste timene i Jesu liv.

Forestillingens tema var de syv setningene Jesus uttalte da han hang på korset. Den kanskje mest kjente er «Far tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør», som han skal ha sagt da bødlene korsfestet ham.

Syv tonedikt

Tradisjonen med å skrive musikk til ordene er gammel. Søndag spilte domkantor Draagen selv den avdøde franske komponisten Charles Tournemires syv tonedikt på det mektige Steinmeyerorgelet, mens Sigmund Hegstad danset.

Kun iført svarte bukser, og effektivt innrammet av lysdesigner Sune Schjelderups hvite, gule og kjøligblå lys, brukte han kirkerommet og det kalde steingulvet som scene.

Med rosevinduet og de store orgelpipene som bakteppe, og tidvis på god avstand fra de rundt 60 fremmøtte, hadde Hegstads Jesus-tolkning en fysisk parallell til den gylne Jesus-figuren som hang i motsatt ende av rommet: Den slanke, markerte overkroppen badet i et gult lys.

Segnet om på gulvet

I løpet av forestillingen beveget han seg nærmere publikum og ble med ett mer menneskelig. De fremmøtte kunne se at han pustet, hadde hår under armene og andre menneskelige trekk, noe som kanskje gjorde lidelseshistorien mer håndgripelig eller forståelig.

Runa Svare resiterte teksten før hvert tonedikt, og de mørkeste basstonene fra orgelet bygde oppunder den store dramatikken i historien. I siste sats (til ordene «Det er fullbrakt») segnet Hegstad gradvis om på gulvet.

Etterpå var det ingen applaus – på oppfordring fra menigheten – for man applauderer ikke en lidelseshistorie.

Dans som bønn

Sigmund Hegstad, som er utdannet fra Den Norske Operas Ballettskole og National Ballet School i Toronto, er opptatt av dans som «bønnespråk». Da Adresseavisen snakket med ham før forestillingen, uttalte han at bønn kan være mer enn ord.

– Men en bønn kan være stillhet også, eller bli uttrykt på mange andre måter. Det handler om å være sammen med Gud eller kommunisere med Gud. Og det kan man gjøre med kroppsspråk og dans, sa han.

– Det er ikke ofte man ser dans i kirken?– For en stund siden så var vel ikke dans akkurat velkomment i kirkelige miljøer. Men jeg tror det handler om vane. Kirken er vant til å bruke musikken på en bestemt måte. Den har fått sin plass, men dansen har aldri kommet innenfor, sier Hegstad, og fortsetter:

– I dag handler det ikke så mye om holdninger, men om vane. Alle jeg treffer, er utelukkende positive til prosjektet, sier han.

Søndagens forestilling var en urfremføring, og markerte inngangen til «den stille uke»–uken mellom palmesøndag og første påskedag.