Mine høye forventninger sank litt da jeg entret Galleri Brandstups glassdører i en av sidegatene på Tjuvholmen. Her ble jeg møtt av en håndfull høye, mørke malerier som minner om kirkevinduer, dominert av grønt og blått, som henger side om side på den første kortveggen. Øverst i de fleste av dem dukker kunstnerens karakteristiske hode opp, delvis tilslørt, med et blikk som ligner skygger i øyenhulene. Serien med tittelen «Studie» er god, men jeg klarer ikke helt å befri meg fra inntrykket av at dette virker kjent. Det synes imidlertid ikke å være helt i overensstemmelse med utstillingstittelen «Nye malerier».
Men i rommet er det også en pekepinn som forteller at dette er en opptakt – utstillingen har egentlig ikke begynt ennå, jeg har sett avslutningsscenen først. Rett overfor disse første bildene henger et svart, hvitt og gråsotet bilde der nyhetsoppslag er klebet fast til hverandre under sylskarpe streker i sort maling. I høyre hjørne står det «Lyset dæmpes». Og det å gå ned den påfølgende gangen, mot Brandstrups trekløverformede utstillingsrom, er som å entre en scene – et drama i tre akter.
Bildene er store. De er tette. Noen er inndelt i seksjoner av aviscollager og malingsflater, noen er rene malerier, mens andre er dobbelteksponeringer: aviscollage under, maling over. Et fellestrekk synes å være at samtlige bilder virker balansert av en horisontlinje. Hva som befinner seg over og under, blir et slags innordnende prinsipp i de første gjennomgangene.
Det bekmørke «Stor sky» viser et hav av avisutklipp – en tilskitnet nyhetsmosaikk strengt avskåret av en nattlig himmel øverst i bildet. På himmelen svever en enslig hvit sky, eller er det et hull i en gigantisk sort himmel, et smutthull ut av nyhetsbildets virkelige natt? Enkelte av de mørke malingsstrøkene som smitter over på det hvite, får meg til å stusse.
De neste to bildene er rene malerier, og virker som variasjoner over samme motiv. Det ene er satt mot en dypblå bakgrunn, det andre mot en skitten turkis og sort – som Blekens dialog med Francis Bacons forvridde glatthet. I begge bilder ligger et berg, en øy, og dupper på horisontlinjen. En hvit strekformasjon forrest i det blå bildet skiller seg ut: En referanse til den stående og liksvøpte dødningen fra Arnold Böcklins motiv fra 1880-årene – den døde som fraktes over havet til dødens øy.
I en norsk samtid skal det ikke mer til enn å sammenstille ordene øy og død før grusomhetene sommeren 2011 melder seg med full tyngde. Bleken gjør det stille og avklart. Men assosiasjoner er flyktige, og samme øy virker som sagt som motiv i neste bilde. Også her spiller en liten hvit strek en avgjørende rolle for lesningen, men nå befinner den seg øverst, på toppen av øyas topp. Ligner det en oljeplattforms flammetårn? Referansene til død i det foregående bildet henger ved, og spådommen om oljenæringens forestående død melder seg.
I slike bevegelser er utstillingen trukket opp, med referanser til tidligere verksdetaljer og motiver. Et selvportrett viser kunstneren naken i et enkelt, nesten dunkelt værelse der en byste – hans egen? – lyser kaldt og stille opp. På bordet foran ligger en medalje med rødt bånd – hans St. Olavs Ordens fortjenestemedalje. Strippet for alt er han bare kropp. I neste bilde, kalt «Vår», ligger et dødninghode med kun issen stikkende opp fra den mørke jorden. I det tilstøtende collage- og malings-verket «Vekster» pipler nye farger frem mellom avisutklippene, som her er så sammenpresset at det tynne papiret danner riller på bildets overflate. Midt i bildet ligger et sort felt – en kompakt boks. Det er vanskelig ikke å lese de tre bildene syklisk.
Dette er sterkt. Det er tydelig, men ikke mer enn at referansene virker elastiske. Det er alvorlig, men ikke mer enn at jeg leser at erkjennelsen av død balanseres av troen på liv. Dette er tilstedeværende billedkunst. Og hva er ikke en sterkere påminnelse om en kunstnerisk tilstedeværelse enn et selvportrett? På vei oppover gallerigangen igjen ser rekken av selvstudier i forværelset ned mot meg. De engasjerte ikke som velkomsthilsen. Det er med en helt annen tyngde at de mørke blikkene sier farvel.
Anmeldt av GUSTAV SVIHUS BORGERSEN
