20. april 2015.

Jeg går jevnlig inn på Namdalsavisa.no denne dagen. Avisa har ved hjelp av politibetjent Gustav Fiskums journal laget «Bombingen minutt for minutt». Fotograf og lokalhistoriker Martin Hågensen har i samarbeid med avisa laget visualiseringer av byens utslettelse. Jeg er fjetret.

Aldri har jeg i større grad sett for meg et forgangent drama like sterkt.

Bombene faller tett som hagl. De ti første sirlig dokumentert i politiloggen mellom 10.27 og 10.48 den skjebnesvangre aprilformiddagen i 1940.

Den moderne livedekningen i nettavisen får fram dramaet på en ny måte. Begivenhetene oppleves som mye nærmere når man tar i bruk nyhetsjournalistikkens virkemidler. Da adressa.no laget «9. april minutt for minutt», med fokus på beleiringen av Trondheim, var 40000 lesere innom. 75 år gamle nyheter utkonkurrerte alt annet den dagen. «Jeg visste ikke at jeg var interessert i krigen, men nå er jeg hekta», var det en kollega som sa.

De siste dagene har jeg vært hekta. På gamle drama i Oslofjorden, i Trondheim, i Namsos og i Steinkjer. Det var noen dager i 1940 da disse byene sto i sentrum for verdenskrigen. Det var noen dager der to av dem betalte den høyeste prisen – bykjernene i Namsos og Steinkjer ble jevnet med jorden.

Namsosinger og steinkjerbygg har kjent det ekstra sterkt de siste dagene. Det er jeg sikker på. Det er noe med bildet av byen din, lagt i grus.

Begge byene ble bombet av tyskerne for å hindre de allierte i å nå Trondheim.

Da tyskerne oppdaget at over 4000 britiske soldater var ilandsatt i Namsos, ble det beordret luftangrep der det ikke skulle tas hensyn til sivile tap.

Ordren ble fullbyrdet 20. april 1940.

Den lille trelastbyen ved elva Namsens munning ble teppebombet en hel formiddag. Utpå ettermiddagen var det bare en rykende askehaug, noen murpiper og en sønderbombet kirkeruin igjen av Namsos sentrum.

Dramaet er gjenfortalt utallige ganger for oss som kommer fra byen. Når det nå er akkurat 75 år siden, får flere et innblikk i de dramatiske dagene i april. Noen få tidsvitner lever fortsatt. Sjåfør Storm Evensen fra Namsos har gitt trønderske lesere og seere en levende framstilling av de dramatiske timene i intervjuer på NRK og i Namdalsavisa.

Jeg ringer ham i forbindelse med denne kommentaren. Han forteller om den dramatiske dagen, men også om troppetransporter dagene før og en trefning 21. april da han og hans bror ble beskutt av krigsfly og kun kraftige trær i skogen på Bjørum sto mellom han og tyske kuler.

I dagene før 20. april jobbet han fast på nettene for å frakte britiske soldater fra Namsos og til Asphaugen, bakpå lasteplanet på lastebilen til faren Hans Evensen. Han var 18 år, hadde ikke lappen, men var jo gammel nok. Flere kvelder ble han og broren oppringt av politiet og beordret til havna der de, i ly av mørket, plukket opp allierte soldater og kjørte dem sørover. Ved Steinkjer fikk soldatene ny skyss på vei mot Verdal for å ta opp kampen om Trondheim.

Hjemme igjen i Overhallsveien var det ikke bare lett å få seg noe søvn for Evensen. Opp veien og forbi vinduet hans trampet flere tusen franske alpejegere som fylte veien fra grøftekant til grøftekant i et bredt tog ut av byen. Evensen sier det var mer kraft i de franske soldatene enn i de britiske. Franskmennene skjøt mot flyene som kom inn over byen, forteller han.

Storm Evensens fortellinger har en ekstra klangbunn i meg. Overhallsveien var skoleveien for oss som gikk på byskolen. Jeg vet hvordan dette må ha sett ut. Det er helt utrolig å tenke på. Farmor og farfar bodde i Overhallsveien, like ved Evensen, og som sjåfør deltok også min farfar i den store folkevandringen ut av Namsos. Han fortalte også om franske og britiske soldater i Overhallsveien – og om den store evakueringen. Så å si hele byen hadde reist ut på landet ettersom tegnene på den kommende krigen ble tydeligere og tydeligere. Farmor, som nettopp rundet 90, var tenåring i 1940 og var evakuert i Kattmarka på en bondegård. Derfra så hun krigsskipene på fjorden og kunne høre bombingen.

Noen få var igjen i byen – de hadde oppgaver. Evensen var en av dem.

På morgenen 20. april var han igjen på kaia for å hente britiske soldater som skulle fraktes sørover. Både han og soldatene ble overrasket av et tysk observasjonsfly i lav høyde.

Nå kom det til å smelle.

Evensen rakk å komme seg i sikkerhet i Meierikjelleren der over 100 hadde søkt tilflukt før bombene begynte å regne.

Videre flyktet Evensen ut av Namsos – over Namsenbrua som samtidig ble forsøkt bombet. At flyene måtte kjøre langs elvedalen og dermed ikke kunne fly over brua på langs gjorde at de bommet og at de franske troppene kom seg ut av byen. Og at Evensen kom seg over til Spillum hvorfra han kunne se byen sin sakte brenne ut kvelden 20. april.

Namsos sentrum var en stor ruinhaug. Det ulmet i ruinene i en hel uke.

207 hus var helt ødelagt, mens 217 hus var delvis skadet, forteller Namdal Historielag i en årbok om bombingen av byen. De allierte styrte byen i ukene etter bombingen, uten å vinne namsosingenes gunst. Så kom de fem lange årene under tysk styre.

Hitlers bursdag 20. april er en dato alle namsosinger har fått prentet inn i bevisstheten. Mytologien sier at Hitler fikk Namsos i bursdagsgave. Krigsanalytikere vil selvsagt hevde det er tull og peke på begivenhetene tvang fram krigshandlingene i Trøndelag i aprildagene etter invasjonen i Norge 9. april. For barneskoleelver som meg selv og generasjoner før og etter meg, er imidlertid bildene av den utbrente byen og at Hitler nøt å se Namsos i ruiner – så å si som en bursdagsgave – ja det var den totale ondskap. Tydeligere går det ikke an å få det fortalt. Min farfar var såpass preget av krigen at han i 1994 stemte nei til EU fordi han ikke ville ha noe med tyskerne å gjøre, fortalte han meg. Synet av byen jevnet med jorden av tyske bomber ble et minne som forsteinet tanken – selv 50 år etter.

Kun tre sivile og ti allierte soldater ble drept under bombingen av Namsos. Mye på grunn av en effektiv evakuering og modige unge folk som Evensen.

De alliertes bitre tap i Namsos ble omtalt av Winston Churchill. Han laget et verb av byen min. «We will not be namsosed again», proklamerte statsministeren etter at hans tropper viste seg motstandsløse mot tysk luftmakt og uten særlig egenskaper på snø. 1940 var en sjeldent tøff vinter med dypsnø selv 20. april – det har jeg lært nå – gjennom det nye blikket på de dramatiske aprildagene – presentert av trønderske nettaviser.

Mens alle svart-hvitt-bildene fra hjembyen preger nettavisene, foregår det et annet drama. Bildene her er i farger, mye blåfarge, og viser båter fulle av folk – og et dødt barn plukket opp av en lokal skipper. Igjen handler det om en slags evakuering eller flukt fra krigshandlinger. Skalaen er langt større enn i Trøndelag 1940. Det flyktes over hav, og folk drukner på veien. I tusentall.

I Norge diskuterer vi hva vi skal gjøre. Og det er utrolig vanskelig. Snillisme? Uheldige signaler? Vente og se? 10000 syrere, klarer vi å integrere så mange? Redningsaksjon eller grensekontroll? Mange slike vurderinger gjør vi nå – på trygg avstand, mens tiden går.

Da vi selv sto midt i krigen, handlet vi på instinkt.

–Jeg var ikke redd, jeg hadde så mye å gjøre, forteller Evensen som sprang gjennom Namsos mens bombene falt.

Må man, så må man – og da klarer mennesker og nasjoner å ta moralske og akutte valg for å hjelpe andre. Skjer tragedien litt lenger unna og vi «bare» bør hjelpe, kan vi som kjent velge å la være.

Helter og svikere ble skapt i 1940 – da situasjonen krevde alt av det norske folk.

I april 2015 skapes ikke mange norske helter.

Eller historier vi kommer til å fortelle barnebarna våre.

Sentrumbebyggelsen i Namsos ble jevnet med jorden 20. april 1940 - på Adolf Hitlers 51-årsdag. Foto: Scanpix, NTB scanpix
Fra 10.28 til ca kl 17.00 ble Namsos bombet av tyske fly. Hele byen måtte gjenoppbygges etter krigen. Foto: Scanpix, NTB scanpix
Båtflykningene dør i hopetall i Middelhavet i 2015. I denne ulykken døde tre mennesker, mens andre ble berget i land. Foto: Argiris Mantikos, Ap