Den nesten fulle storsalen på Royal Garden ble vitne til noe langt mer enn en blueskonsert lørdag kveld. Royal Southern Brotherhood ga de fremmøtte en leksjon i hva sørstatsmusikk betyr for dem som er derfra. I the deep south er grensene mellom sjangrene uklare, overlappingene store og viljen til å prøve noe nytt en selvfølgelighet. LES OGSÅ: Brede glis og skarpe sko
The Royal Southern Brotherhood har kanskje sitt utgangspunkt i bluesen, men viser oss også hvilke retninger sjangeren har tatt. Snart spiller de funk som det var den mest naturlige ting i verden, snart legger vokalist Cyril Neville en voodoo-twang på stemmen og tar oss med til øyene sørøst for fastlandet. Plutselig gjør noen tekstlinjer med mer vekt på rytme enn melodi at vi tenker ”aha, det er jo her rappen egentlig kommer fra”.
Kvintetten (trommer, bass, gitar, gitar, vokal+perkusjon) blir ofte kalt en supergruppe. Det er å dra det langt. Traveling Wilburys er en supergruppe – Royal Southern Brotherhood består av dyktige musikere med røtter i New Orleans som har spilt på en rekke kjente utgivelser (av blant andre Bob Dylan, Robbie Robertson og Willie Nelson). Det står det respekt av, uten at man må fremstille dem som mer suksessrike enn de er.
Publikum på Royal Garden er stort sett med på notene, men det er tydelig at ikke alle ser de musikalske sammenhengene som bandmedlemmene synes er åpenbare. Det tynnes derfor litt ut i salen når det nærmer seg midnatt. Synd, for det er mot slutten av konserten bandet virkelig svinger. Heldigvis er det nok folk igjen i salen til å sende dem tilbake til sørstatene med en ordentlig takk. LES OGSÅ: - Jeg trodde jo jeg skulle dø