Denne boken er bygd på Frank Storm Johansen (1919 – 1990) sine nedtegnelser over flere tiår. Forskere ved Falstadsentret har skrevet et forord som har beriket bokprosjektet.
Oslo-gutten var jernbanetelegrafist i Trofors og aktiv i motstandsbevegelsen til det ble erklært unntakstilstand 6. oktober 1942. På tre døgn ble 34 nordmenn henrettet, blant dem – som de fleste vet, teatersjef Henry Gleditsch, advokat Otto Skirstad, redaktør Harald Langhelle i Arbeider-Avisen og den jødiske forretningsmannen Hirsch Kommisar.
Men det var mange flere, vanlige mennesker som hadde gått inn i kampen. Det står et stenk av grøssende uhygge av det når en av dem går forbi forfatteren, mot det uunngåelige og rolig hvisker: - Det ble dødsdom! «Ingen av de dødsdømte jeg så, viste synlige tegn på redsel», skriver forfatteren.
Denne bokens styrke er den godt beskrevne nærheten til tragediene, men også til det mellommenneskelige, det omsorgsfulle mellom fangene og det rent ut sagt hverdagslige. På denne måten er denne boken mer mangefasettert enn de fleste krigsbøker jeg har lest, selv om sulten, ydmykelsene – og selvsagt også – dødsangsten var til stede hele tiden.
For her tegnes også tyskere med valører, ikke minst de såkalte «reservistene», som relativt fredsommelige mennesker.
Men snart kom forfatteren og mange av hans medfanger «på transport» - med «Donau» - via Elsass til Sachsenhausen som etter hvert huset 25 000 fanger fra 25 nasjonaliteter.
Også her gir forfatteren levende beskrivelser av et KZ-liv som jeg knapt har sett i tilsvarende bøker – fra èn ytterlighet til en annen, fra en godt synlig hyrdestund mellom en kvinnelig, russisk kranfører og en polsk fange som bokstavelig talt har svingt seg opp – til rabbineren som foran porten til gasskammeret knytter nevene mot himmelen og roper: - Er dette sant, så har du aldri eksistert!
Til slutt venter de hvite bussene, og 30. juni 1945 får Frank gifte seg med sin kjære Ruth i Trondheim.
Anmeldt av JOHAN O. JENSEN
