Heddaprisen og Trøndelag Teater har en god historie sammen. Den startet i prisutdelingens første år, i 1998, da vant teatret i Trondheim de to gjeveste prisene, regi og årets forestilling for «Skjønnhetsdronninga».

I de neste 14 årene kom til sammen i alt seks priser. De siste årene har det tatt av. To heddapriser i 2012, fem priser i 2013, og ni nominasjoner i åtte forskjellige kategorier år. Trøndelag Teater er en av to klare nominasjonsvinnere, sammen med landets hovedscene Nationaltheatret (11 nominasjoner).

I fjor fikk teatret svært høy uttelling på nominasjonene. Fem priser, av seks nominasjoner glapp bare årets forestilling. Så ekstrem uttelling er usannsynlig i år, og teatret kan selvsagt også risikere å ga prisløs hjem etter prisutdelingen 14. juni. Men anerkjennelsen for det kunstneriske arbeidet teatret har gjort det siste året står uansett fast.

Det er mange måter å måle suksess på. Hedda-nominasjoner er én av dem. Andre teatersjefer har kanskje satt flere publikumsrekorder. Publikumsoppmøtet har vært bra nå også. Men likevel ikke så bra som det burde vært, for få i Trondheim er klar over at det som foregår på scenene i Prinsens gate er både vågalt og vitalt. For noen er teater en død kunstart, de har ikke fått med seg at i Prinsens gate så har de døde våknet. Det er lenge siden det var så morsomt å være fast gjest i teatret. En RBK-metafor er nærliggende. Når det spilles så angrepsvillig teater som det gjøres nå, er de ikke avhengig av å lykkes i enhver forestilling. Det er uansett morsomt å følge med på hva de prøver på. Men dessuten lykkes de som regel.

Nominasjonene er et godt bilde på Kristian Seltuns profil som teatersjef. Fornyelse og kontinuitet. Han har dyrket samarbeidet med de frie teatergruppene (to nominasjoner sammen med Lisa Lie og Black Box, pris med Cirka teater i fjor), han har tatt med seg de frie gruppenes improviserende arbeidsmetodikk inn i eget hus (nominasjon for tekstarbeidet til «Moby Dick»), han har dyrket de mest fruktbare relasjonene og gitt gode krefter tillit over tid (teamet regissør Tønnesen og scenograf Thorbjørnsen vant to priser i fjor, deres «Når vi døde våkner» er nominert til fire priser i år).

Han har dyrket og vitalisert klassikerne (fire nominasjoner til Ibsens «Når vi døde våkner»), han har beholdt musikaltradisjonen (hovedrollenominasjon til «Sound of..» Silje Lundblad), han har lagt arbeid og prestisje i nyskrevne oppsetninger for barn og ungdom, («Påfuglen» i Tønnesen-regi nominert til barne/ungdomsforestilling, en kategori teatret vant i fjor) – og arbeidet med å etablere et sterkt miljø av unge skuespillere når kjernegenerasjonen i staben går over i pensjonistenes rekker (Renate Reinsve vant i fjor, nominert igjen i år).

Kristian Seltun begynte i fjor på sin andre fireårsperiode som sjef for Trøndelag Teater. Han har vært en suksess, har markert seg som en klok og strukturert teatersjef med kontroll på både kunstnerisk fornying og bunnlinje. Det i en periode da omlegging av pensjonssystem har ført til betraktelig mindre spillerom.

Det ene man kan savne i forhold til teatrets forrige storhetstid under Catrine Telle, er nye, lokalt funderte stykker for et voksent publikum. For barn og ungdom har det vært høyt nivå, i stykker der man har samarbeidet med de beste utenfra og utnyttet teatrets egen stab. Fra «Puppan te pappa» til «Påfuglen», fra «Hundre hemmeligheter» til «Nøtteknekkeren». Alle har vært publikumssuksesser og fellesløftet er verdig en Hedda-ærespris i en tid da programmerte Egner-forestillinger og diverse juleklassikere regnes som et greit nok tilbud for barna.

Når det gjelder nyskapt lokal dramatikk for voksne er ikke skrytelisten like lang, de siste av betydning er Marianne Meløys suksessrike soloforestilling «Stemt» i 2013 og like elleville Jo Strømgrens «Jubileet» i 2012.

Mulighetene burde være mange. Gjerne mer Strømgren og Meløy. Nede i Rotvollfjæra sitter Carl Frode Tiller, kanskje den med høyest potensial som dramatiker i hele Norge.

Ville Erlend Loes «Naiv super» blitt morsomt teater? Kunne Anne B. Ragde skrive spesielt for et teater hun er nært knyttet til? Kunne en koblet de boblende pophodene Øystein Dolmen / Ulf Risnes, og / eller de kreative hjernene Sonstad / Sende Osen og sett hva som skjedde? Kunne det blitt potent drama av låtene til DumDums Kjartan Kristiansen?

For å bare nevne noen tilfeldige innfall. Kanskje noen av dem allerede er på gang?